Vannkraft i politisk bakevje

Politikk har større betydning for de norske vannkraftselskapene enn nedbør, tørrår og teknologi, og derfor også for kraftverkenes eiere

Illustrasjon

Publisert av Tom Nysted. 28. mars 2017 i: Vannkraft Fornybar

Det skriver konsernsjef Tom Nysted i en kronikk som stod på trykk i
Fædrelandsvennen onsdag 22. mars, og i Agderposten
mandag 27 mars.

I desember besluttet Statkraft, Europas ledende produsent av fornybar energi, å stanse nye investeringer i havvind. Kort etter annonserte Statoil, vårt dominerende oljeselskap, ambisiøse planer om å satse offensivt nettopp på havvind. Dette illustrerer at klimapolitikken ikke bare endrer produksjon og forbruk av energi. Den endrer også selve energiindustrien, selskapene som skaffer oss olje, gass, vannkraft, vindkraft og andre energiløsninger.

I Europa har vi sett mange eksempler på hvordan klimapolitikken endrer energibransjen. Storaktører som RWE, E.ON og Engie reduserer eller avslutter engasjementene i oljeproduksjon, mens andre som DONG også avvikler kullkraft. Felles for de fleste er økende satsing på vind, sol, distribusjon og smarte forbruksløsninger.

Produksjon og distribusjon av energi er samfunnskritisk, og underlagt politiske føringer og strenge reguleringer i Norge og i Europa for øvrig. Samtidig er det noen viktige ulikheter mellom norsk vannproduksjon, europeisk energiproduksjon og oljeproduksjon.

I Norge er 90 prosent av elektrisitetsproduksjonen offentlig eid, av staten, kommuner eller fylker, og over 95 prosent produseres med vannkraft. I Europa utenfor Norden er mange av de store energiaktørene private, børsnoterte selskap, selv om stater og regioner ofte har et stort aksjeeierskap. Disse selskapene produserer elektrisitet med ulike ressurser, som kull, gass, olje, biomasse, vind, sol eller kjernekraft. De har med andre ord stor fleksibilitet på ressurssiden. Som private selskaper har de også strategisk handlefrihet, ikke ulikt de store, børsnoterte selskapene i petroleumssektoren. Derfor kan de tilpasse seg endringer i politiske og markedsmessige rammebetingelser ganske raskt.

De norske kraftselskapene er i en annen situasjon. Det omfattende offentlige eierskapet forsterker den politiske styringen av bransjen, også gjennom nasjonale politiske prosesser. Der avhenger resultatet ofte av Stortingets sammensetning og av balansering mot andre interesser. En illustrasjon er Reiten-utvalgets arbeid med et bedre organisert strømnett, der distriktshensyn ble spilt tungt inn i prosessen fram til et stortingsvedtak. En annen illustrasjon er de politiske prosessene rundt mellomlandskabler, der kraftintensiv industri settes opp mot kraftselskapene. En tredje er de grønne sertifikatene, som uten tvil har bidratt til at prisene og lønnsomheten svekkes.

Det er gode grunner for det omfattende offentlige eierskapet og at privat eierskap er begrenset til maksimalt en tredel i store vannkraftselskap. Men det bidrar til treghet i viktige beslutningsprosesser, og til at interessenter som ikke har kraftselskapenes verdiskaping som driver, får stor innflytelse.

Dessuten er det et annet forhold som skiller de norske kraftselskapene fra børsnoterte energiselskap. De sistnevnte har mye lettere for å hente inn kapital, og er gjennomgående langt lavere beskattet. Norske vannkraftselskap er langt hardere beskattet enn andre landbaserte virksomheter i Norge, og har heller ikke staten som refusjonskasse for utviklingskostnader, slik oljeselskapene har. Denne beskatningen fortsetter og øker, uavhengig av konsekvenser for eierne. Det gjør vondt i trange kommunebudsjetter.

Energi-Europa domineres av tre trender: Endringer i produksjon og forbruk, endringer i aktørbildet og økende integrasjon. Endringene åpner nye muligheter for verdiskaping, samtidig som verdiskaping forskyver seg i næringskjeden. Selskaper med kapital, fokus på egne resultater og strategisk fleksibilitet ligger best an til å erobre posisjoner. Selskaper med kapitalutfordringer og omgitt av trege politiske beslutningsprosesser der andre interesser spiller en stor rolle, ligger dårligere an.

Endringene i energilandskapet går raskt; mulighetene åpner seg for større verdiskaping – og mange griper etter dem. Om norsk kraftbransje ikke skal bli stående på sidelinjen i denne utviklingen er det to områder politikerne bør legge vekt på i de nærmeste årene: De politiske myndighetene bør se på kapitalproblematikken, og i all særdeleshet på beskatningen av selskapene. De politiske eierne, med staten i spissen, bør ha fokus på å skape større, mer robuste enheter i en fragmentert bransje som rammes av fallende priser og økende investeringskrav.

Om politikerne mener alvor med å satse på grønne næringer, burde de prioritere økt verdiskaping i den grønneste næringen Norge har.  Det handler også om økonomi og bærekraft i mange kommuner i Norge.

Kommentarer:

comments powered by Disqus