Snarvisitt hos kraftbransjen | Agder Energi

På snarvisitt hos kraftbransjen

Ratsøe-kommisjonen har vært på en syv siders snarvisitt hos kraftbransjen i sin 508-siders førsterapport om produktivitet. Det har resultert i en overfladisk analyse - og at kommisjonens anbefalinger bygger på en fundamental misforståelse.

Arkivfoto: Håverstad kraftstasjon

Publisert av Tom Nysted. 27. februar 2015 i: fornybar kraftbransje

Kommisjonen hevder at en fragmentert kraftbransje er «fastlåst» i et omfattende offentlig eierskap som hemmer produktivitet, konkurranse og verdiskaping. Kraftselskapene trenger konkurranse fra nye aktører, mener kommisjonen. Derfor anbefaler den at offentlige og private eiere blir likestilt ved å oppløse konsolideringsmodellen, som begrenser privat eierskap til maksimalt en tredel i større vannkraftselskaper. Kommisjonen anbefaler også en utredning av eiermessig skille mellom nettvirksomhet og produksjon i energisektoren.

Å oppløse konsolideringsmodellen er mildt sagt en ganske luftig tanke. Alle partier har nå konsolideringsmodellen som energipolitisk grunnmur. Jeg er svært overrasket over at kommisjonen faktisk tror på en lovendring som tillater private investorer å kjøpe seg til kontroll over større norske vannkraftverk som nå er i offentlig eie. Det burde være unødvendig å minne om at selv det å selge et lokaltog mellom Drammen og OSL, er helligbrøde i Norge.

Det er dessuten unødvendig. Kraftselskapene er ikke «fastlåst» i en offentlig tvangstrøye av kommuner, fylker og stat. At bransjen er fragmentert, er åpenbart. Men årsaken er ikke først og fremst offentlige eiere og konsolideringsmodellen. Når restruktureringen stagnerte i det første ti-året etter årtusenskiftet, var det fordi det i markedet ikke var sterke drivere i retning av fortsatt restrukturering. Det var historiske lave investeringer utover på 2000-tallet, fordi utbyggingen av kraftsystemet i det store og hele skjedde under forvaltningsregimet mellom 1960 og 1990, før liberaliseringen av energisektoren. Samtidig var det historisk høye priser på strømmen.  Derfor fikk man det som alltid skjer når det er for mye penger og for få oppgaver; en utpreget finansiell tilnærming, kostnadseksplosjon, ufokuserte investeringer og svakt effektivitetspress – og slett ikke noe driv etter restrukturering.

Det er som kjent tilstander som ikke bare oppstår i selskaper med offentlige eiere. Det er bare å kaste et sideblikk på kostnadseksplosjonen og ineffektiviteten som på få år har utviklet seg med rekordfart innen olje- og oljeservicebransjen.

Nå er situasjonen en annen: Kraftverkene er ikke evighetsmaskiner. Store deler av kraftsystemet har nå nådd sin levetid, samtidig som vi må øke produksjonen av fornybar energi. I Sør-Norge er investeringsbehovet fram mot 2020 nær 50 milliarder kroner til rehabilitering, oppgradering og nybygging bare innen kjernevirksomheten vannkraft. Samlede investeringer i produksjon, teknologi og nett i det inneværende ti-året blir 3-4 ganger høyere enn i de foregående ti år. Og i markedet er det vesentlig lavere priser på den energien vi leverer enn for noen år tilbake.

Vår utfordring framover er ikke at vi har for mye kapital og for få oppgaver, men heller den motsatte. Derfor er det et knallhardt effektiviseringspress på selskapsnivå, utvikling av strategiske industrisamarbeider for å optimalisere produksjonen i vassdragene, og eierdrevne prosesser som signaliserer at vi er i starten av en ny runde restrukturering.

Når kommisjonen mener privat kontroll over vannkraftverk vil styrke konkurransen og produktiviteten, er det mer en ideologisk øvelse enn et dokumentert faktum. Også private eiere vil måtte operere i et marked der prisene langt på vei bestemmes av forhold kraftselskapene ikke har kontroll over. Selv børsnoterte europeiske giganter som RWE AG og EON rystes av en prisutvikling de ikke kontrollerer.

I et stadig mer integrert marked er kraftprisene i hovedsak betinget av EU-politiske føringer, utviklingen i brenselsprisene og CO2-kvoteprisene, og – for vår del- også av kraftbalansen i Norden.  De norske kraftselskapenes jobb er å levere mest mulig effektivt innenfor det prisbildet som til enhver tid gjelder, og det gjør vi. Vi har Europas laveste kraftpriser, og er konkurransedyktige både i et nordisk og et bredere europeisk perspektiv.

Restrukturering i norsk kraftbransje har historisk blitt stimulert av politiske og regulatoriske endringer i nettregimet. Reiten-utvalgets forslag om å innføre selskapsmessig og funksjonelt skille også for selskaper med færre enn 100 000 kunder vil, om myndighetene går for det, bidra i denne retningen.

 Men å innføre eiermessig skille mellom nettselskaper og produksjonsselskaper, slik kommisjonen i likhet med Konkurransetilsynet argumenter for, vil trekke i motsatt retning. De regionale konsernene som ble skapt i forrige konsolideringsbølge er viktige byggesteiner i en restrukturering. Dersom de blir splittet opp vil konsernene bli finansielt svekket og bransjen ytterligere fragmentert.

Det vil slett ikke forbedre produktiviteten.

 

 

Tom Nysted, kronikk i Nationen 27.02.2015

 

Kommentarer:

comments powered by Disqus