Økt verdiskaping med vannkraft

På konferansen Water Valley snakker jeg om norsk vannkraft i Europa under overskriften: Muligheter og begrensninger for norsk vannkraft. Du kan lese mer om det i dette blogginnlegget.

Publisert av Tom Nysted. 23. mars 2017 i: Vannkraft

Vannkraftsektoren i Norge er en av fastlands-Norges største økonomiske verdiskapere, og sysselsetter om lag 20 000 mennesker i virksomheter som er spredt over hele landet.Vi kan skape større verdier.

Kraftbransjens oppdrag kan enkelt sagt deles i tre: Vi skal sørge for trygg forsyning av strøm til forbrukerne så rimelig som mulig, og samtidig utvikle kraftsystemet i tråd med samfunnets behov.  Vi skal skape økonomiske verdier for våre eiere og samfunnet rundt oss, og sørge for gode, trygge og spennende arbeidsplasser. Vi er dessuten gitt en viktig rolle i det som kalles det grønne skiftet.

Våre muligheter til økt verdiskaping i Norge går langs tre hovedakser:

En sterk teknologisk videreutvikling der digitalisering er hovedtrekket: I produksjonen vil den forenkle arbeidsprosesser som nå er manuelle, og gi oss helt andre muligheter til å overvåke og styre kraftsystemet. I strømmarkedet handler digitalisering om smartteknologi, desentral produksjon, bedre effektstyring, samvirke mellom ulike energiteknologier som vannkraft, solceller og hydrogen. For de norske kraftselskapene åpner disse endringene veier til ny verdiskaping.

Økende elektrifisering: Om vi mener alvor med det grønne skiftet må vi redusere bruken av fossil energi i prosessindustrien, transporten og offshore. Det vil øke forbruket av vannkraft i Norge.

Restrukturering i bransjen: Det vil bety mye for bransjens lønnsomhet om en utløser synergier gjennom fusjoner. Det vil skape industrielt og finansielt robuste enheter som håndterer investeringsoppgaver og teknologiske muligheter med større ressurser og mer kompetanse.

 

I et europeisk perspektiv har vi også et mulighetsrom.

Vi har i dag fem mellomlandskabler som gjør oss til en del av det nordiske og europeiske energimarkedet. De gir oss forsyningssikkerhet, fordi vi kan importere strøm når tørrår og kalde vintre gjør at vi ikke produserer nok. Når vi har overskudd, kan vi eksportere.  Vi bidrar også til det grønne skiftet i Europa. Norsk vannkraft understøtter for eksempel dansk vindkraft når det er vindstille i Danmark.

Med flere kabler kan vi gjøre mer. Utover de fem kablene vi har i dag, har Statnett fått konsesjon til å bygge to nye, som begge skal være operative tre-fire år. Vi håper fortsatt at det utover på 2020-tallet kommer ytterligere to kabler.

Men den norske kraftbransjens adgang til Europa går ikke bare via mellomlandskabler.  Det handler også om å bruke kapital og kompetanse til å ta posisjoner i det europeiske energimarkedet, som er i sterk endring.

Det er i vår egen interesse å ta del i kompetanseutviklingen og verdiskapingen her. Det vil bli mer og mer åpenbart ettersom energi-Europas integrasjon fortsetter. Vi må være aktører i dette markedet, ikke bare leverandører av strøm.

Statkraft, som er Europas største produsent av fornybar energi, har satset europeisk på produksjon av vannkraft, vindkraft, bioenergi og gasskraft i flere europeiske land. For vår egen noe mer beskjedne del, har vi i Agder Energi i løpet av kort tid kjøpt eller kjøpt oss inn i tre tyske selskap som er sterke innen markedsanalyse, forbrukerfleksibilitet og porteføljeforvaltning.

 

Samtidig er det forhold som bremser våre muligheter:

Elektrisitetsforsyning er samfunnskritisk og underlagt politiske føringer og strenge reguleringer i Norge og i Europa for øvrig. Samtidig er det noen viktige ulikheter mellom norsk vannkraftproduksjon og europeisk energiproduksjon.

I Norge er nær 90 prosent av elektrisitetsproduksjonen offentlig eid. I Europa utenfor Norden er de fleste store energiaktørene private, børsnoterte selskap, selv om stater og regioner ofte har et stort aksjeeierskap. Disse selskapene produserer elektrisitet med ulike ressurser, som kull, gass, olje, biomasse, vind, sol eller kjernekraft. De har med andre ord stor fleksibilitet på ressurssiden. Som private selskaper har de også strategisk handlefrihet. Derfor kan de tilpasse seg endringer i politiske og markedsmessige rammebetingelser ganske raskt.

De norske kraftselskapene er i en annen situasjon. Det omfattende offentlige eierskapet forsterker den politiske styringen av bransjen, også gjennom nasjonale politiske prosesser. Der avhenger resultatet ofte av Stortingets sammensetning, av balansering mot andre interesser og ideologi.

Det er gode grunner for det omfattende offentlige eierskapet og at privat eierskap er begrenset til maksimalt en tredel i store vannkraftselskap. Men det bidrar til treghet og usikkerhet i viktige beslutningsprosesser. Og til at interessenter og interesser som ikke har kraftselskapenes verdiskaping som driver, får veldig stor innflytelse.

Børsnoterte energiselskap har dessuten mye lettere for å hente inn kapital, og er gjennomgående langt lavere beskattet. Norske vannkraftselskap er hardere beskattet enn andre landbaserte virksomheter i Norge.

Det omfattende politiske eierskapet i norsk kraftbransje er ikke i seg selv en utfordring. De underliggende utfordringene og begrensningene for norsk kraftbransje handler om tre forhold:

For det første ser rikspolitikerne generelt ikke på kraftbransjen som en økonomisk verdiskaper, men mer som en offentlig kraftforsyningstjeneste. For det andre er det en lang tradisjon i industri, fagbevegelse og rikspolitikk å mene at kraftbransjens viktigste oppgave er å levere verdens billigste strøm til norsk kraftkrevende industri. Derfor er man skeptisk til mellomlandskabler. For det tredje ligger det en utfordring i en fragmentert eierstruktur. Kommunale eiere er gode eiere, men det spredte kommunale eierskapet bidrar til noen av de samme utfordringene som reiser seg ved kommunesammenslåinger.

Energi-Europa preges nå av raske endringer i produksjon og forbruk, endringer i aktørbildet og økende integrasjon. Selskaper med kapital, fokus på egne resultater og strategisk fleksibilitet ligger best an til å erobre posisjoner. Selskaper med kapitalutfordringer og omgitt av trege politiske beslutningsprosesser der andre interesser spiller en stor rolle, ligger dårligere an.

Vi må ikke bli stående på sidelinjen, men delta i denne utviklingen. Og selv om det går langsomt ser jeg hvordan holdninger endrer seg, markedsdynamikken utvikler seg og teknologien åpner nye muligheter. Det går i retning restrukturering, og det går i retning flere kabler.

Kanskje rikspolitikerne etter hvert også tar inn over seg at det å ha landets høyeste beskatning på landets grønneste næring, ikke akkurat er det beste bidraget til det grønne skiftet.

 

Kommentarer:

comments powered by Disqus