Krafbransjen ved et veiskille | Agder Energi

Kraftbransjen ved et veiskille

Hvordan teknologisk utvikling flytter makt I verdikjeder er hovedtema for Agder Energi konferansen 2015. Et spennende tema som vil bli belyst på flere matter og jeg vil trekke frem noen perspektiver på hva utviklingen kan bety for kraftbransjen.

Vil du være med så heng på var konsernsjefens oppfordring på AE konferansen.

Publisert av Tom Nysted. 28. mai 2015 i:

Det er ikke bare grønne sertifikater, mellomlandskabler, CO2-kvoter og energipolitikk som kommer til å påvirke kraftbransjen i årene som kommer.

Den største strategiske bevegelsen vi står foran, er at kundene våre ikke lenger nøyer seg med å være målepunkter for strømforbruk.

De vil bli forbrukere med økende makt, og maktmidlene er teknologiske nyvinninger som stort sett er utviklet av helt andre aktører enn den tradisjonelle kraftbransjen:

For fire uker siden fortalte Tesla-gründer Elon Musk at selskapet nå kommer med forbrukerbatteri for hjemmet. Batteriet lagrer strøm, enten fra nettet når strømmen er billig, eller fra solcellesystemer man har hjemme, som blir stadig mer effektive og rimelige, og som snart kommer integrert i bygningsmaterialene. Ifølge Sintef forsker man nå også på solcellepaneler som kan males på bygninger.

Dersom du har et overskudd av egenprodusert strøm kan du selge strømmen tilbake til nettselskapet, og bli såkalt plusskunde. Det er alt blitt forskriftsregulert, og en rekke aktører tilbyr den teknologien du trenger for å sende strømmen bokstavelig talt motstrøms.

Samtidig er «Internet of Things» er på vei inn i hjemmene våre: Små sensorer i et apparat kobler seg til internett og kommuniserer med et eksternt miljø av teknologier: Ulike smarte husholdningsapparater som tannbørster, kaffekokere, støvsuger, kjøleskap og TV kan samspille for å gjøre livet lettere.

Tannbørsten kan for eksempel gi deg informasjon om hvor hardt du pusser, hvor lenge, og om du snart bør skifte skaft. Informasjonen kan du se på smarttelefonen din.

Nest-termostaten, lærer seg vanene dine, og bygger seg etter hvert opp en kalender som har oversikt over når du pleier å stå opp, på hverdager og i helger, og justerer temperaturen i henhold til det. Den er koblet til nett, og du kan fjernstyre den med smarttelefonen din, enten du bare er på vei tidlig hjem fra jobb eller hvis du glemte å skru ned varmen før du dro på ferie.

Slike smarte systemer vil også kunne starte kaffetrakteren din, eller motorvarmeren på bilen hvis vinteren kommer over natten. Enda mer spennende blir det når det smarte hjemmet ditt merker at luftkvaliteten endrer seg fordi du puster tyngre, at du er mer stillesittende og kanskje sover mer, og foreslår et besøk til legen fordi det skjønner at du er i ferd med å få influensa.

 

Smartteknologi, batteriutvikling, solenergi, internett og elektrifisering av transporten åpner en ny verden for oss som forbrukere. Den teknologiske utviklingen endrer hva vi bruker elektrisitet til, og hvordan vi bruker den. Dette er en verden som blir et veiskille for kraftbransjen, fordi alle disse nye teknologiene og internett har tilgang på strøm og styring av elektrisitet som forutsetning.

 

Elektrisk forsyning er den viktigste industrielle drivkraften i utviklingen av det moderne samfunn. Helt fra den ble fellesgode i store deler av verden for knappe 100 år siden, har den skapt nye muligheter for det enkelte menneske og for samfunnet.

En illustrasjon: Da elektrisiteten ble introdusert i hjemmene fikk vi etterhvert elektrisk drevne husholdningsmaskiner, som vaskemaskiner, oppvaskmaskiner og elektriske strykejern. Sammen med gasskomfyrer og innlagt vann bidro elektrisiteten til at av andel kvinner i arbeid i USA økte fra om lag 18 til 58 prosent fra 1890 til 2010. Også arbeidets art endret seg for kvinnene: I 1870 var 8-10 prosent av kvinner i arbeid i USA klassifisert som «tjenestepiker». Hundre år senere er bare 0.6 prosent av kvinnene i slike jobber.

Familiedynamikken, utdanning for kvinner, stemmerett for kvinner, lønnsutvikling for kvinner – alt henger sammen med elektrifiseringen av samfunnet. 

Dette sier litt om hvilke krefter og verdier som ble frigjort gjennom tilgangen på elektrisk forsyning. Elektrisiteten satte full fart i industrialiseringen og utviklingen fra et håndverker- og bondesamfunn til, til et moderne industri- og forbrukersamfunn. Som i stadig økende grad har elektrisitet som forutsetning. 

Det er altså i prinsippet ikke noe nytt i at kraftselskapenes forsyning av elektrisitet samvirker med teknologier i forbrukermarkedet og i hjemmene.

Elektrisk utstyr er i løpet av hundre år blitt en av de største handelsvarene i verden. Elektrisiteten har følgelig også gjennom mange år bidratt til et aktørmangfold og mye verdiskaping i forbrukermarkedet.

Hvorfor er det da slik at kraftbransjen nå står ved et veiskille?

Årsaken er at den teknologiske utviklingen, der internettet kobles til strømnettet, endrer store deler av det sluttbrukermarkedet vi opererer i.

Foreløpig er det er ikke så mange plusskunder. Avansert strømstyring i hjemmene er ennå ikke installert i stor skala. Hurtiglading er ennå ikke utbredt, solcellepaneler finnes i beskjedent omfang, men tegnene er der:

Tesla fikk inn nesten 40.000 forhåndsbestillinger på sitt hjemmebatteri i løpet av bare noen dager, og er i praksis utsolgt i mange måneder fremover.

Nevnte Nest ble kjøpt av Google for over tre milliarder dollar.

 I Tyskland eies over 50 prosent av landets fornybarkapasitet av bønder og vanlige folk. De fire store kraftselskapene eier bare til sammen 6,5 prosent

 

Forbrukerne vil slutte å oppføre seg som målepunkter. De vil begynne å oppføre seg som forbrukere, med ulike preferanser, men med det til felles at de får økende tilgang på teknologier som gjør dem mer uavhengige, mer selvbevisste og mer krevende i relasjonen til kraftselskapene.

I denne utviklingen av forbrukermarkedet vil vi se et økende antall kommersielle aktører som ikke har forankring eller eierskap i noen del av kraftbransjen.Det gjelder selskaper innen utvikling og kommersialisering av teknologi, som elbiler, smartteknologi og programvareløsninger. Det gjelder selskaper som blir mellommenn i rommet mellom strømleverandører, teknologileverandører og forbrukere. Og det gjelder selskaper som vil bli aktører på markeder som tradisjonelt tilhører de som produserer og leverer energi. En illustrasjon på det siste finner man i Storbritannia, der dagligvarekjedene har gått tungt inn i markedet for strømleveranser.

 Flere av de nye aktørene som vil bevege seg inn i hjemmene ved å tilby smartteknologi, gjør ikke det først og fremst for å tjene penger på salg av teknologi eller strømstyring. De gjør det fordi de er interessert i å få en relasjon til kundene, mer detaljert informasjon om kundeatferd og å trenge dypere inn i markedet for sin egen kjernevirksomhet. Likevel vil teknologien og løsningene de tilbyr, påvirke vår virkelighet som kraftselskaper.

Det er to hovedspørsmål som reiser seg rundt kraftbransjens rolle i denne utviklingen:

 

Det ene spørsmålet er om kraftselskapene vil greie å levere det som er forutsetningen i en slik utvikling av forbruksmarkedet for kraft.

I en befolkningsundersøkelse Norstat gjennomførte for Agder Energi for noen uker siden, svarte 83 prosent av de som har eller som planlegger å kjøpe el-bil, at de vil lade hjemme. Og halvparten vil gjøre det med hurtiglader.

Dette illustrerer effektproblematikken vi står oppe i. Store deler av strømsystemet i Norge kan ikke levere nok effekt til at folk flest kan hurtiglade biler og skru på induksjonsovner på samme tid.

Kostnadene ved å ruste opp nettet til å håndtere dette er av Sintef anslått til over 100 milliarder kroner. Hvem skal finansiere dette? I samme Norstat-undersøkelse svarte to tredeler av de som vil ha elbiler, at den regningen må staten eller kraftselskapene ta.

Vi har altså en situasjon der det er et betydelig gap mellom folks forventninger, og hva som er realiserbart i dagens kraftsystem. Samtidig tror jeg ikke det er mulig i vår tid å stå imot presset fra forbrukermarkedet og aktørene der.  På et eller annet vis må vi tilpasse oss, hvis ikke blir vi akterutseilt.

Hva så med desentral produksjon, at forbrukere som produserer strøm blir selvforsynte og plusskunder som selger strøm tilbake til strømleverandøren? Det er uproblematisk når 14 av 600000.

Men greier vi å håndtere det dersom 10 prosent av forbrukerne – folk og forretningsvirksomheter – blir plusskunder? Det er en uavklart problemstilling, men undersøkelsen vi nylig gjennomførte viser at det ikke er en problemstilling som bør høre fremtiden til. For det er allerede 10 prosent som seriøst vurderer dette.

Løsningen på effektproblematikken og utviklingen i retning av desentral produksjon ligger etter min vurdering i en offensiv digitalisering av styringen strømforbruket i forbruksmarkedet – i hjemmene, på arbeidsplassene og i nettilførselen til dette markedet.

 

Det andre spørsmålet er i hvilken grad kraftselskapene vil ta del i den økende verdiskapingen i markedet.

 

Kraftbransjen er en konservativ bransje, ikke minst i Norge. I de første ti-årene etter at vi ble markedsaktører, trengte vi ikke å være særlig innovative. Demningene var der, kraftstasjonene var der, nettene var der, kundene var der.  Investeringene var lave, oppgavene beskjedne og prisene høye.

Samtidig er bransjen sterkt regulert og underlagt politiske føringer og interesser. Det følger naturligvis av at kraftselskapene ikke bare er markedsaktører, men også samfunnskritisk infrastruktur.

Kulturelt er vi preget av både av reguleringsregimet, av at 90 prosent av produksjonen er i offentlig eie og at det bare er et par tiår siden vi utelukkende var en offentlig tjeneste.

På toppen av det hele er selve kraftforsyningens verdikjede i prinsippet fortsatt omtrent som den var for hundre år siden:

Vi produserer strøm i kraftverk, distribuerer den gjennom nettet og tar den ut gjennom en stikkontakt i huset eller på kontoret.

Innen 2019 skal alle norske hjem etter lovpålegg være utstyrt med AMS. I sin mest avanserte form virker AMS ikke ulikt NEST-apparaturen, som åpner helt nye muligheter for forbrukerne og for verdiskaping i markedet.

Likevel viste en undersøkelse så sent som i 2013 at hele 85 prosent av nettselskapene i Norge mente AMS ikke ville utløse nok nytte til å forsvare investeringen. Uten lovpålegget ville markedsaktører helt uten tilknytning til bransjen, som Nest og EVRY, alene stått for koblingen av strøm og «internett of things» i hjemmene.

Dette er et nært eksempel på bransjens konservatisme og dens relasjon til forbrukerne. Vi oppfatter dem fortsatt som målepunkter, ikke som forbrukere. Det gir grunn til å spørre seg om vi er fremsynte nok, smarte nok og kunnskapsrike nok til å erobre en sterk posisjon i det nye forbruksmarkedet for strøm.  Det som er sikkert er at vi verken kan stanse utviklingen eller regulere oss bort fra den.

Vi må heller ikke ha illusjoner om at vi kan bevare en sterk posisjon gjennom dagens kundelojalitet. Nedstrøms preges det norske markedet for elforsyning til private hjem ennå av regionalt forankrede selskaper. Men den lojaliteten som eventuelt finnes mellom regionale selskaper og kunder i det regionale markedet, vil ikke holde i det markedet vi nå aner konturene av.

Strøm er tross alt et generisk produkt, ingen merkevare. Vi produserer energi av fallende vann, og det skal godt gjøres å sette en logo på vann.

Og strømkunder er ikke av de mest lojale. En undersøkelse fra 2013 viste at hele 82 prosent av norske forbrukere var interessert i å få informasjon om energi og energirelaterte produkter i dagligvarebutikkene. 66 prosent var villige til å kjøpe strøm fra andre enn strømleverandørene, for eksempel fra telekomselskaper eller internettselskaper.

La meg peke på enda en problemstilling: Utviklingen av byggteknologi, desentral produksjon og større uavhengighet av ekstern strømtilførsel i næringsliv og boliger, vil over tid ikke bare utfordre verdiskapingen i kraftselskapene.

Det kan også bidra til å flytte verdiskaping og makt fra produksjonsleddet til forbruksleddet, slik vi har sett det i en del andre bransjer.

I dagligvarebransjen tok det ikke mer enn 15-20 år å forskyve mye av verdiskapingen og makten fra leverandører som før var allmektige, til noen få dagligvarekjeder som nå kontrollerer 99 prosent av markedet. Det har gitt dagligvareleddet makt til langt på vei å bestemme priser, marginer og produktutvikling på leverandørleddet.

 

Vil aktører i forbruksmarkedet for energi til sist få en lignende posisjon overfor kraftselskapene?

 

Personlig tror jeg at kraftselskapenes rolle i privatmarkedet ikke bør gå lengre inn i de tusen hjem enn til AMS-installasjonen. Dette markedet vil bli erobret av helt andre aktører med spesialisert kompetanse, større dynamikk og en mye friere stilling enn det vi finner i kraftselskapene.

Kraftselskapene bør etter min vurdering søke etter allianser og forretningsmodeller innenfor det mangfold av produksjon, distribusjon og salg av energi: Kraft fra vann, vind og sol, batteriutvikling, hydrogenproduksjon, digital styring og salg gjennom nye kanaler og forretningspartnere.

Det er i denne delen av kraftbransjen, der vi har vår kjernekompetanse, at vi kan trygge og videreutvikle vår verdiskaping.

En sak er nå hva vi mener. En annen sak er hva forbrukerne, folk flest, mener. La meg derfor avslutte med å gå igjennom noe av den befolkningsundersøkelsen jeg nevnte tidligere i mitt innlegg. Den har flere funn jeg tror vil interessere mange her, og viser hvor forbausende raskt utviklingen har gått på kort tid.

På spørsmålet om folk har eller vil kjøpe elbil, svarer 13 prosent at det er sannsynlig eller svært sannsynlig – og 4 prosent at de alt har elbil.

66 prosent svarer at det er lite sannsynlig eller svært lite sannsynlig. Det er egentlig bare et område i landet som avviker vesentlig fra dette hovedfunnet, nemlig Oslo, der 22 prosent sier det er sannsynlig at de skaffer seg elbil.

Selv om flertallet sier det er usannsynlig at de vil anskaffe elbil, er resultatet bemerkelsesverdig. Det er bare litt over 10 år siden at Ford trakk seg ut av pionerbedriften Think, fordi de mente at elbilen ikke hadde noen fremtid.

Nå ruller over 50000 elbiler på norske veier. Det er omlag 2,5 millioner personbiler i Norge. Dersom vi skal legge svarene i undersøkelsen til grunn, betyr det at om noen år er over 400 000 av dem elbiler!

Kanskje en svekkelse i elbilfordelene vil bremse dette noe, men undersøkelsen viser at et flertall i befolkningen har klima som hovedmotiv for kjøp. Når vi så spør de som har eller vil kjøpe elbil om de vil ha bensin- eller dieselbil i tillegg, svarer hele 66 prosent at det vil de. Også her avviker Oslo, der bare 40 prosent vil ha fossile brenselsmotorer.

Vi ser altså at kjørelengden ved vanlige biler har større betydning utenfor Oslo. Men to forhold kan endre behovet for tradisjonelle fossilbiler. Det ene er en revolusjon i batteriutviklingen som gir vesentlig lenger kjørelengder, og introduksjon av hydrogenbiler, det andre er et avgiftssystem som straffer CO2 hardere. Jeg tror vi alt ser konturene av begge deler.

Hvor motiverte er så folk flest for å skaffe seg den smartteknologien vi drøftet tidligere?

Foreløpig sier om lag halvparten, at det er usannsynlig at de anskaffer seg slik teknologi i sin husstand.

Det sensasjonelle her er faktisk at hele 29 prosent tror de kommer til å investere i smarte hjem. Det er 1.8 millioner husstander i Norge, og skal vi tro tallene er det sannsynlig at over en halv million husstander vil bli smarte hjem om noen år. Vi må huske at det foreløpig er svært lite informasjon om smartteknologi for hjemmebruk tilgjengelig for den jevne forbruker, og at slike løsninger fortsatt er så få at de nærmest regnes som eksperimenter. 

Den raske utviklingen av nye teknologier for forbruksmarkedet, fusjonen mellom strømnettet og internettet og de funnene vi har gjort i denne befolkningsundersøkelsen, forteller meg at den verdenen kraftselskapene lever i, vil forandre seg mye mer og mye hurtigere enn vi hittil har forestilt oss.

 

Dette er en utvikling vi ikke kan stanse, ikke regulere oss bort fra, ikke overse.

I folkeeventyret om Tyrihans og gullgåsa, ropte Tyrihans «Vil du være med, så heng på»! Og uansett hvordan folk forsøkte å rive seg løs fra gåsefølget til Tyrihans, nyttet det ikke: «Mannen måtte følge med og hinke på ett ben, enten han ville eller ikke, og når han rev og slet og ville løs, var det enda verre».

Dette er vår situasjon. Vil vi være med, så må vi henge på. Om vi vi ikke gjør det, vil det bare bli verre.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kommentarer:

comments powered by Disqus