innlegg statkraft arendalsuka | Agder Energi

Statkrafts lavutslippsscenario

Å hemme norsk næring ved å bremse bygging av utenlandskabler, og dermed svekke konkurransekraften, er veldig dårlig energipolitikk.

Under Statkrafts seminar om lavutslippsscenario 2040 deltok Kjetil Lund, Statkraft, Henrik Nissen Sætness, Statkraft, Tom Nysted, Agder Energi, Øystein Dørum, NHO, Kristin Halvorsen, CICERO, Nils Kristian Nakstad, Enova

Publisert av Tom Nysted. 15. august 2017 i:

 Scenarier for en fremtid som ligger 20-30 år unna, beveger seg alltid i grenselandet mellom tall, tro og tvil.

Det er for eksempel ikke lett å tro at over halvparten av verdens biler om 20 år er nullutslippsbiler, når det i dag er omlag en promille slike biler.

Det er heller ikke lett å tro at 50 prosent av verdens kraftproduksjon i 2040 vil være sol- og vindkraft, når sol i dag utgjør 1 prosent og vindkraft 3 prosent.

Men det er lov å håpe. For det er ingen tvil om at fornybarandelen i verdens energiforbruk øker, og at den øker som følge av sammenhengene mellom klimapolitikk, markeder og teknologisk utvikling.

Det er vel den viktigste observasjonen i Statkrafts «Lavutslippscenario».

Det store spørsmålet er i hvilken grad den norske kraftsektoren vil ta del i denne utviklingen. Paradoksalt nok kan Norge, som er privilegert med enestående fornybarressurser, ende opp i en bakevje i den revolusjonen som nå preger energimarkedene.

 

Utviklingen i vårt europeiske nærområde går raskt. Klimapolitikk og teknologi endrer energibransjen.

Storaktører som RWE, E.ON og Engie reduserer eller avslutter engasjementene i oljeproduksjon, mens andre som DONG også avvikler kullkraft. Felles for de fleste er økende satsing på vind, sol, distribusjon og smarte forbruksløsninger.

Store, globale selskaper innen olje og gass satser i økende grad på fornybar energi og i løsninger nærmere forbruksleddet.

Fornybarteknologien er i rivende utvikling, og i særlig grad gjelder det vindturbiner, solceller og batterikapasitet.

Enda mer spennende er utviklingen som drives av den stadig mere dyptgripende digitaliseringen.  Økende datafart, datakraft og lagringskapasitet gir mye raskere funn og analyse av fakta. Det gjør det mulig å bearbeide enorme informasjonsmengder hurtig og operere i sanntid, med støtte av kunstig intelligens.

Dette er ikke fremtid, det er nåtid.

Det fikk jeg personlig sett da jeg tidlig i mai besøkte Pamplona i Nord-Spania. Der ligger det et kontrollsenter for fornybar energi som eies av det spanske selskapet Acciona.  Senteret styrer digitalt, i sanntid og med kunstig intelligens en energistrøm med en installert effekt på 13 000 megawatt.

Styringen omfatter produksjonen ved 299 vindparker med 7000 vindturbiner, 80 vannkraftverk, 17 solenergianlegg med to ulike teknologier, 5 biomasseanlegg og 245 høyspente transformatorstasjoner.

Anleggene ligger i 18 forskjellige land på fem kontinenter, og mottar hele tiden produksjonsprogrammer basert på analyser av meteorologiske forhold og solutstråling, på behov i nettet og priser i markedet.

 

Besøket i Pamplona ga noen perspektiver på hva som er på vei inn i energisektoren når det gjelder analyse og styring i sanntid, og på hvordan produksjon som er desentralisert over store avstander kan styres momentant i en stadig mer digitalisert verden.

Pamplona-senteret er samtidig en illustrasjon på at evnen og kraften til å ta i bruk de nye teknologiene er større ute i Europa enn i Norge.

Det har flere årsaker.

En av dem er at de europeiske selskapene opererer i store markeder, med større ressurser, bredere kompetansemiljøer og skarpere konkurranse enn hos oss.

Den viktigste årsaken finner vi likevel i Norge.

Vi er alle enige i at det norske kraftsystemet er unikt. Nesten 100 prosent av elektrisiteten i Norge produseres med vannkraft. Vår kraft er fornybar, regulerbar og fleksibel – og vi har mye av den.

Men:

Vi har en fragmentert bransje med omtrent samme struktur som for nærmere 20 år siden.

Vi har et omfangsrikt system for produksjon og distribusjon av kraft, men det meste er montert i perioden 1960 til 1990 og har et etterslep i vedlikehold og investering som er minst på størrelse med etterslepet i det nasjonale veinettet.

Det mest utfordrende er imidlertid at vi har en politisk kultur der mange oppfatter vannkraft bare som en innsatsfaktor, som et subsidium for andre virksomheter, og rynker på nesen når de hører at kraftselskapene må være lønnsomme.

Vi har til og med sterke politiske krefter som mener at Norge i minst mulig grad bør integreres i det europeiske energimarkedet – og som derfor er dypt skeptiske til flere mellomlandskabler.

Konsekvensene av en slik tilnærming til kraft-Norge er mange.

Med flere mellomlandskabler kunne vi understøtte vindkraftanlegg i hele Nordsjøbeltet med norsk vannkraft. Når vinden løyer og vindkraften svekkes, kan strømmen til millioner av mennesker leveres med mellomlandskabler fra Norge.  Vi kunne selge fornybar, fleksibel energi til et Europa som i dag må støtte vindkraft med kullkraft.

Kabelmotstanden bremser altså de norske vannkraftselskapenes adgang til lønnsomme markeder.

 

Enda verre er det at denne holdningen kan sette oss på utsiden av den europeiske energiutviklingen.

Det er lett å være selvtilfreds over våre store vannkraftressurser. Men det som kommer til å avgjøre hvilke fornybare kraftløsninger som vil være mest konkurransedyktige og lønnsomme framover, vil være kraftselskapenes evne og mulighet til å ta i bruk ny teknologi og tilpasse seg store endringer i markedene.

I de neste årene vil vi se en kraftig videreutvikling i den europeiske energisektoren. Det er en utvikling vi i størst mulig grad bør være en del av, gjennom mellomlandskabler, samarbeidsprosjekter, teknologilæring og investeringer.

Men dersom den viktigste energipolitiske fanesaken i Norge i årene framover skal være å bremse vår deltakelse i den europeiske energiutviklingen, vil det norske vannkraftsystemet om noen år ligge håpløst tilbake i teknologisk utvikling.

Europa vil finne andre løsninger enn å kjøpe fleksibel kraft fra Norge. Det er fullt mulig å se for seg et europeisk energisystem der vind, sol, biomasse, batterier og fossilenergi med lave utslipp dekker det europeiske energibehovet.

Jeg hører stadig politikere som forteller oss at vannkraften varer evig. Det er selvsagt sant. Men det som produserer og distribuerer strømmen - vannkraftverk, nett og transformatorer - varer ikke evig.

Om vi blir isolert fra den europeiske utviklingen vil vi over tid ha mer enn nok med å vedlikeholde et produksjonssystem som blir stadig mer nedslitt, stadig mindre effektivt og stadig mindre lønnsomt.

Og som vil bli utfordret av nye energiløsninger.

Det er stortingsvalg om noen uker. Jeg håper vi får et storting der de fleste skjønner at det å hemme verdiskapingen i Norges grønneste næring og å isolere den fra det som skjer i Europa er en veldig dårlig energipolitisk tilnærming.

 

 

 

 

 

Kommentarer:

comments powered by Disqus