Fusjon mot kapitalskvis | Agder Energi

Fusjon mot kapitalskvis

Kraftbransjens kapitalskvis løses ikke gjennom utbyttekutt for kommunene. Nye runder med fusjoner må til, skriver konsernsjef Tom Nysted i Agder Energi.

Dette er fornybar energi. Foto: Arkivfoto

Publisert av Tom Nysted. 3. april 2014 i: Vannkraft

DN har den siste tiden vist hvordan mange kraftselskaper er på vei inn i en kapitalskvis. Men det er for enkelt bare å peke på de kommunale og fylkeskommunale eiernes utbyttepolitikk som årsak til og løsning på denne utfordringen, slik noen gjør.

Dette dreier seg om historikk, en stagnert bransjestruktur og politiske føringer som lokale eiere ikke har kontroll over.

Til historikken hører at de store kraftinvesteringene stort sett ble gjort frem til 1990. Da kraftmarkedet kom, fulgte mange år med lavt investeringsbehov og gode resultater - og dermed store utbytter til eierne. Det trenger ingen å skamme seg over, ikke minst fordi det meste av kraftproduksjonen eies av kommuner, fylker og staten.

Utbyttene har derfor i det store og hele gått til viktige fellesgoder. Det er også vanskelig å bebreide eierne at det i en slik situasjon utviklet seg en mer finansiell enn en langsiktig industriell tilnærming til eierskapet.

Til historikken hører også at ansvaret for den alminnelige kraftforsyningen ble plassert i kommunene på begynnelsen av 1900-tallet. Derfor fikk vi nær tusen e-verk i Norge, i 1960 hadde vi fortsatt 827 e-verk. Antallet ble halvert gjennom kommunesammenslåinger og en politisk drevet restrukturering - i 1990 hadde vi 380 e-verk. Deretter fikk vi en markedsdrevet restrukturering, godt hjulpet av politisk tilrettelegging. Antall selskaper sank ikke mye - fra 380 til omtrent 330 på begynnelsen av 2000-tallet.

Det viktigste i denne andre struktureringsrunden var at mange mindre selskaper gikk sammen i vertikalt integrerte, regionale konserner.

Siden da har det skjedd lite. Vi har fortsatt omtrent 330 selskaper. Det oppmuntrende er likevel at mange av nett- og produksjonsselskapene er eiermessig forankret i de konsernene som ble skapt.

I årene frem til 2020 skal kraftbransjen investere 3-5 ganger så mye som i perioden 2000-2010. Thema Consulting Group har anslått investeringsoppgavene frem til 2020 for de lokale og regionale kraftselskapene bare i Sør-Norge til 83 milliarder kroner, fordelt med 27 milliarder på nett, ni milliarder på «smarte målere» og ikt, og 47 milliarder på produksjon.

Samtidig svekkes kraftprisene. Et stykke på vei handler dette om usammenhengende politikk. De «grønne» sertifikatene, en klimavennlig avtale mellom Norge og Sverige, øker fornybarproduksjonen vesentlig. Samtidig har vi så beskjeden utvekslingskapasitet med omverdenen at fornybarsatsingen bidrar til et innelåst energioverskudd.

Markedet er heller ikke uavhengig av Europa, der man opplever fallende kraftpriser som følge av blant annet sterk subsidiering av fornybar energi, billig kull og svekket forbruk.

At eierne tar en mer industriell tilnærming er viktig. Men det er flere veier ut av kapitalskvisen enn bare utbyttenivået. Man må få gjort noe med bransjestrukturen. Mange selskaper er så små at de uansett utbyttepolitikk vil slite med kapital- og kompetansekravene fremover. Derfor trengs en tredje runde med restrukturering, der de viktigste byggesteinene er de vertikalt integrerte konsernene som ble skapt i forrige runde.

Da får vi sterke nummer to- og tre-selskaper bak lokomotivet Statkraft, enheter som er robuste nok til å håndtere større investeringsoppgaver og kompetansekrav, en bedret konkurransesituasjon og samtidig en bærekraftig utbyttepolitikk.

Fusjoner er et eieranliggende, og eierne i kraftbransjen er offentlige aktører under politisk styring. Selv om realitetene i markedet tilsier en omfattende restrukturering, kan den bare finne sted om politiske myndigheter på alle nivåer tilrettelegger for det. Her kan Stortinget hente inspirasjon fra politikkens aktive tilrettelegging i forrige fusjonsrunde.

Det trengs dessuten rask kapitaltilgang. Selv om investeringene er lønnsomme på lang sikt, må de gjennomføres på kort sikt. Dermed kommer kontantstrømmene under sterkt press.

Tilgangen på kapital begrenses av at privat eierskap til kraftproduksjon har en maksgrense på en tredel av aksjene, og av en bred eierskepsis mot å slippe inn private investorer.

Lånefinansiering er en mulig vei, men i det omfang vi her snakker om vil det svekke selskapenes kredittrating og forverre betingelsene. Flere selskaper har alt så redusert finansiell kapasitet at store lån ikke er innen rekkevidde.

Kapitaltilgangen kan bedres gjennom endringer i skatte- og avgiftsregimet, eller at statlige midler gjøres tilgjengelige gjennom etablering av nye fond.

Dermed handler dette om politiske løsninger over en bredere lest enn lokal utbyttepolitikk. Det er de politiske myndigheter som har nøklene både til restrukturering og kapitaltilgang.

 

Kommentarer:

comments powered by Disqus