Fornybar energi | Agder Energi

Fornybar energi - et hav av muligheter

Et samfunn som først og fremst drives av fornybar energi, oppfattes ofte som en framtidsdrøm fra klimafantaster.

Arkivfoto Mandalsvassdraget

Publisert av Tom Nysted. 17. september 2014 i: Fornybar Klima Energi

Intet er mer feilaktig. Fornybar energi har i et historisk perspektiv hatt en mye viktigere rolle i utviklingen av vårt samfunn enn petroleumsenergien. Det samme gjelder i et framtidsperspektiv.

Sett bakover har fornybar energi i form av vannkraft hatt økonomisk betydning i Norge i godt over 1000 år, som mekanisk drivkraft i kornmøller siden vikingtiden, og fra 1500-tallet som drivkraft for verksteder og sagbruk som gjorde Norge til en ledende eksportør av trelast - på seilskip drevet av vindkraft.

Elektrisitet fra vannkraft ble tatt i industriell bruk i Norge fra 1880-tallet og utover. Fra forrige århundreskifte ble elektrisitet fra vannkraft energifundamentet for industrialiseringen av Norge.

Det var fornybar energi som forandret Norge fra et enkelt bonde- og håndverkersamfunn til et moderne og eksportorientert industrisamfunn. I dag er vi stadig mer avhengige av elektrisitet, i næringslivet, i samfunnstjenestene og privat.

Samtidig er vannkraftsektoren blitt en stor, selvstendig næring og økonomisk verdiskaper. Produksjon, distribusjon og salg av elektrisitet fra vannkraft står for det største industrielle bidraget til fastlands-Norges brutto verdiskaping, større enn fra hele den kraftintensive industrien til sammen.

Det er disse realitetene vi må ha som utgangspunkt når vi drøfter hvilke muligheter fornybarnæringen har.

Petroleumsaktiviteten har skapt og skaper store verdier, selv om den ved siden av landbruket er den sterkest subsidierte næringen i Norge og i verden.

Men petroleumsepoken er i et historisk perspektiv et skuldertrekk. Vi hadde ikke funnet en oljedråpe i Norge da jeg var tenåring, og det vil ikke være mange dråper igjen når mine barn når pensjonsalderen.

Nedsiden ved petroleum er at den, sammen med kull, bidrar til en klimakrise som endrer livet på jorda til det verre. Politikere over hele verden begynner å ta dette på alvor.

Fordi petroleum heller ikke reproduserer seg selv, er dette den viktigste årsaken til at vi aner slutten på petroleumsepoken.

Før vi passerer neste århundre, er denne epoken inne i sitt siste kapittel, på godt og vondt, for verden og for Norge.

Det som vil overleve den siste norske oljen olje er et formidabelt pensjonsfond og betydelige teknologiske nyvinninger.

Viktigere er det at det som også vil overleve den siste oljen, er et fornybarsamfunn der vannkraft, vindkraft og solkraft får en langt sterkere stilling som energikilde - og dermed en enda sterkere stilling i energimarkedene.

Politikk og teknologi er avgjørende for utviklingen av og i energimarkedene.

Politikk er avgjørende fordi tilgang på trygg og tilstrekkelig energiforsyning er samfunnskritisk viktig. Derfor legger politiske beslutninger og rammebetingelser tunge føringer på energisektoren. Den tyngste føringen for Norge og Europa ligger nå i EUs programmer for å redusere klimaskadelige utslipp og øke fornybarandelen i energikonsumet.

Alt nå setter denne politikken et stadig kraftigere preg på energimarkedene i Europa.

Teknologi er avgjørende fordi økt produksjon og økt bruk av fornybar energi langt på vei handler om teknologiske muligheter og nyvinninger. På 50 år er konsumet av elektrisitet tredoblet i Norge. Det har mye å gjøre med teknologisk utvikling i hjemmene og i næringslivet.

Framover vil konsumet øke og markedet endre seg:

Kommunikasjonsteknologien – internett, datamaskiner, smarttelefoner, nettbrett – ekspanderer voldsomt i privat bruk og i næringsvirksomhet, og er helt avhengig av elektrisitet.

Transportteknologien tilpasser seg en verden med radikal reduksjon bruk av oljeprodukter. Det er bare 12 år siden Ford trakk seg fra Think i Norge fordi man ikke trodde el-drevne biler hadde en framtid. Nå er Tesla, Nissan Leaf og til sammen vel 30 000 elbiler i ferd med å erobre veiene våre.

Innen husholdningsteknologien går det samme vei – induksjonsovner, smarte kjøleskap,  intelligente vaskemaskiner og programmerte gressklippere erobrer terreng. Det vil kreve mye, ikke minst når det gjelder effekt.

Hvor mye mer elektrisk energi vi vil ha behov for, og hvordan energimarkedene vil endre seg, er avhengig av politiske og teknologiske faktorer. Hvor effektiv blir den nye teknologien? Hvilke reguleringer vil gjelde i markedene? Hva vil klimakvoter og energieffektivisering ha å si? Hvilke nye energikilder vil bli utviklet?

Eller vil politikere og samfunn satse på atomkraft som fremtidens løsning? Akkurat det tviler jeg på. Atomkraft er i ferd med å gå av moten. I 1996 sto atomkraft for 17.6 prosent av verdens elektrisitetsproduksjon. I dag er andelen redusert til 10.8 prosent – og det er tydelige tegn på globalt nivå om at atomkraft vil svekke sin stilling ytterligere i årene som kommer.

Det eneste som er sikkert, er at markedet for elektrisk energi fra vann, sol og vind vil øke vesentlig, og at markedet for fossil energi vil bli kraftig redusert.

Norge har fantastiske fortrinn innen fornybar energi: 99 prosent av vår elektrisitetsproduksjon og over 50 prosent av vårt energikonsum kommer fra vannkraft. Vi har over 20 prosent av Europas vannkraftproduksjon, og om lag halvparten av Europas magasinkapasitet.

Vi har dessuten et økende overskudd av fornybar energi, og vi leverer den billigste fornybare energien i vår verdensdel.

Den norske fornybarsektoren og våre leverandører har store muligheter til å skape stadig større verdier.

Mulighetsrommet er dels nasjonalt, dels europeisk.

I Norge går vi inn i en fase med historisk høye investeringer i nett, ny produksjon og modernisering. Dette vil tvinge fram en overmoden restrukturering i kraftbransjen, med dagens vertikalt integrerte konserner som byggesteiner.

Vi vil få flere større konserner, mer effektiv utnyttelse av vannkraften, sterkere industrielle og finansielle muskler. Over tid vil dette øke en allerede imponerende verdiskaping i kraftbransjen.

Det europeiske mulighetsrommet er et økende behov for forsyning av ren, fornybar elektrisitet og balansekraft for sol- og vindkraft.

Vi kan forsyne Europa med begge deler.

Men en forutsetning er at vår adgang til det europeiske markedet forbedres vesentlig. De to mellomlandskablene til Storbritannia og Tyskland som Statnett har søkt om konsesjon for, må på plass så fort som mulig. Men vi trenger flere kabler, og det må gis rom for at andre aktører enn Statnett kan bygge, eie og drive mellomlandskabler.

Dette vil bidra til at Norge blir en europeisk energistormakt innen fornybar energi, en lønnsom posisjon som vil vare langt utover petroleumsepoken.

Fornybarbransjen står også foran vesentlige endringer i verdikjeden. Strømforsyningen fram til i dag følger i hovedsak de samme prinsipper som gjennom de siste 100 år: Vi produserer i kraftverk, energien distribueres enveis via nettet og leveres forbrukerne – som bare kan påvirke volumet gjennom å redusere eller øke bruken av energi.

Framover vil konsumet av elektrisitet bli intelligent og brukerstyrt. Forbrukerne vil påvirke strømforbruket langt mer enn nå. Smarte målere, intelligente hvitevarer, datastyring, sensorteknologi og hus som selv produserer energioverskudd setter stikkontakten på det industrielle steinaldernivå.

Nettet må bli like smart, strøm må flyte fram og tilbake, hele systemet må tilpasses en ny virkelighet. Vi vil få en utvikling innen strømforbruk som ligner på utviklingen innen telekommunikasjon gjennom de siste 20 år, fra televerkets fasttelefoner til forbruksstyrt smartkommunikasjon.

Utviklingen vil endre maktforholdene i verdikjeden og utfordre politisk styring og dagens reguleringsregime.

Men det er ikke en utvikling vi i kraftbransjen skal frykte. Vi har kunnskapen, erfaringen og posisjonene til å gripe de mulighetene som kommer til å øke kraftbransjens verdiskaping.

Skulle jeg avslutte med et aldri så lite hjertesukk, måtte det være dette:

Vår hovedutfordring i dag er at de politiske rammevilkårene og den rikspolitiske tilnærmingen til kraftbransjen ikke tilrettelegger offensivt for økende verdiskaping. Det går sent med mellomlandskabler, og det butter fortsatt når det gjelder restrukturering.

90 prosent av norsk vannkraftproduksjon eies av offentlige myndigheter, og vi kommer ikke forbi at eierne har oppført seg mer som finansielle enn industrielle. Derfor har vi også i det kortere bildet en krevende kapitalproblematikk knyttet til de store investeringene vi står foran.

Her har jeg lyst til å minne om at få sektorer har mottatt større subsidier enn nettopp produksjonen og forbruk av olje og kull.

Vi ber ikke om at staten dekker inn 78 prosent av våre utviklingskostnader, slik den gjør for mange av oljeselskapene.

Det vi derimot kunne trenge, er ordninger som i en periode gjør offentlig kapitaltilførsel enklere for en bransje der privat kapital har svært begrenset rom.

”Fremtiden er elektrisk”, er Statnetts nye parole. Det er det ingen tvil om. Og det er heller ingen tvil om at norsk kraftbransje er særlig godt rustet til å skape store verdier for Norge i et Europa som ønsker elektrisitet fra rene, fornybare kilder.

Det er et hav av muligheter for oss.  Men det vil kreve en mer offensiv tilnærming fra kraftselskapene, deres eiere og politikerne enn vi har i dag.

Jeg har tro på at det vil skje.

Kommentarer:

comments powered by Disqus