Energipolitisk blindsone | Agder Energi

Energipolitisk blindsone

Vi står midt i en europeisk energirevolusjon, men mange norske politikere har ikke oppdaget hva som foregår rett foran øynene på dem.

Arkivfoto

Publisert av Tom Nysted. 22. oktober 2018 i: fleksibilitet vannkraft energi

Vi står midt i en europeisk energirevolusjon, men mange norske politikere har ikke oppdaget hva som foregår rett foran øynene på dem. Vi så det under det proteksjonistiske ACER-raseriet i vår. I det siste, i kommentarer til den nye og alarmerende rapporten fra FNs klimapanel, ser vi det i en naiv tro på at Norge skal lede an i utviklingen av klimavennlig teknologi og grønne arbeidsplasser.

Realiteten er at det skjer mye bra veldig raskt i Europa. Det endrer energimarkedene og energiselskapene, også i Norge og Norden, og det endrer arbeidsplassene. Antall ansatte i grønne jobber i EU har for lengst passert antall ansatte i bil-, tekstil- og metallindustrien.

Hovedtrekk i energiutviklingen er avkarbonisering, flere energiteknologier, økt elektrifisering og omfattende digitalisering. EUs Joint Research Centre (JRC) anslo i juli at innen 2030 vil to tredeler av kullindustrien i EU være borte. Årsaken er stigende priser på CO2-kvoter, fjerning av statsstøtte og eiere som ikke vil ta kostnadene ved fornyelse av gamle kullkraftverk, ifølge JRC.

Strømproduksjon fra kull i Nord-Europa erstattes av vind – og solteknologier. Hva det betyr, har vi alt erfaring med. Strømproduksjonen fra slike teknologier foregår nærmere forbruksleddet enn produksjon fra store, sentraliserte anlegg. Men strøm fra vind- og solenergi er avhengig av meteorologiske svingninger, og derfor i utgangspunktet mer ustabil og uforutsigbar. Samtidig øker elektrifiseringen av samfunnet, med et forbruksmønster som krever mer effekt i korte intervaller. El-biler og induksjonstopper er eksempler.

Gapet mellom en strømforsyning som er ustabil og lite forutsigbar, og et økende behov for trygg strømforsyning og effektkrevende forbruk, forsøker man å løse på flere måter. Man kan balansere vind med vannkraft fra mellomlandskabler, slik vi alt gjør i kraftutvekslingen med Danmark. Man kan i noen utstrekning lagre strøm i stadig bedre batterier, selv om kapasiteten fortsatt er begrenset.

Dessuten utnytter man tilgjengelig strøm bedre gjennom såkalte fleksibilitetsløsninger i nettet. Enkelt sagt styrer man tilgjengelig strøm mellom forbrukere og produsenter med digital teknologi. For eksempel dersom storforbrukere av strøm har et svingende strømforbruk, kan tilgjengelig strøm på sekunders varsel styres til forbruk et annet sted.

Energiselskap som ENGIE og E.ON har utviklet slike løsninger der man egentlig regulerer «uregulerbar» kraft ved å balansere den med digital teknologi i et nettverk av forbrukere og strømprodusenter. Man har kommet langt med lokale systemer for næringsklynger, bydeler og kommuner. I all beskjedenhet er de selskapene Agder Energi har kjøpt i Europa, størst i Tyskland når det gjelder fleksibilitetsløsninger for europeiske storforbrukere av strøm, med selskap som BASF, Airbus og UPM blant partnerne.

Energimarkedet videreutvikler seg fra et strømmarked til et marked for salg og kjøp av fleksibilitet. I dette markedet er avanserte digitale teknologier avgjørende. Dermed blir energiselskapene i stadig større grad teknologiselskap.

Hva har så dette med Norge å gjøre, vi som er satt opp med nok av den eneste forutsigbare fornybarkraften i verden, nemlig vannkraft? Ganske mye. Med flere utvekslingskabler for strøm vil vi i enda større grad koble vannkraften på det fleksibilitetsmarkedet som utvikler seg og levere balansekraft. Ettersom fossilproduksjonen fases ut og Nord-Europa domineres av energi fra vind og sol, vil vi importere mer billig overskuddskraft fra slike teknologier.

Dessuten vil flere kabler være et viktig bidrag i klimakampen: Fire mellomlandskabler fra Norge kan understøtte vindkraftanlegg som leverer strøm til 30 millioner europeere.

I Norden får vi økende elektrifisering av veitransport, havner og næringsbygg, et økende antall datasentre med store strømbehov og nye, grønne industrier. Vi har alt et innslag av ustabil og lite forutsigbar kraft; som vindkraft fra stadig flere vindparker og solenergi fra «prosumenter», forbrukere som periodisk produserer så mye solenergi at de vil omsette den.

I et slikt hel-elektrifisert samfunn vil vi få et nordisk fleksibilitetsmarked, der også kraftintensive industrier som smelteverk kan operere som «batterier» ved å omsette strøm de ikke bruker.

Det norske kraftbransjen er mer politisert og regulert enn landbruket. Derfor er det viktig at våre politikere ser og forstår utviklingen, hvordan den endrer energimarkedene og hvordan den vil stille helt nye krav til de norske kraftselskapene, rammevilkårene og energipolitikken.

Kommentarer:

comments powered by Disqus