Å delta eller dilte etter, det er spørsmålet | Agder Energi

Å delta eller dilte etter, det er spørsmålet

Norge kommer til å bli parkert på sidelinjen i det fremtidige energimarkedet om vi bare dilter etter og tilpasser oss de rammebetingelsene som europeiske politikk driver frem, kopierer teknologiske løsninger og overlater innovasjonen og erobringer i markedet til andre. Da ender vi opp som underleverandører av vannkraft i en verdikjede der andre tar over de store verdiene.

Illustrasjonsfoto.

Publisert av Tom Nysted. 19. oktober 2017 i: Energimarked fremtiden Vannkraft Europa Teknologi

Å være stor og sterk har både fordeler og ulemper. Fordelene er så åpenbare at jeg ikke trenger å gå inn på dem. Ulempene er mindre påaktet. Den største ulempen er sannsynligvis at man i en sterk posisjon ikke så lett ser noe behov for omstilling, og overser hvilke muligheter endringer byr på.

Liten i europeisk perspektiv
I et nasjonalt perspektiv er vannkraft-Norge en imponerende størrelse - historisk, industrielt, økonomisk og politisk. Vi står for en strømforsyning som er nesten 100 prosent ren og fornybar, vi kan by på et overskudd av kraft til alle som vil ha.

Det vi leverer er dessuten så etterspurt at mange helst vil beholde alt sammen innenfor våre egne grenser, som vi har sett i debattene om mellomlandskabler…

Ser vi på oss selv utenfra blir bildet et annet. Selv om vi har 50 prosent av Europas magasinkapasitet og 25 prosent av Europas vannkraftproduksjon, så står vi faktisk for mindre enn 5 prosent av Europas samlede elektrisitetsproduksjon.

Selskaper som produserer elektrisitet fra kull, olje, gass, atomkraft, sol og vind – og litt vannkraft - står for 95 prosent av elektrisitetsproduksjonen i det europeiske markedet.

I dette perspektivet blir norske vannkraftverk bare en av mange teknologier som elektrifiserer hjem, industri, næringsliv og transport i Europa.

Avkarbonisering med teknologi
Samtidig beveger Europa seg raskt i retning av et felles, europeisk energimarked. En viktig politisk driver for utviklingen er avkarbonisering, og det viktigste virkemiddelet for avkarbonisering er teknologisk utvikling.

I et integrert marked vil landegrenser bety mindre, reguleringer avnasjonaliseres, kraften flyte friere. Priser og verdiskaping beveger seg i en verdikjede som i større grad enn i dag vil karakteriseres av samspill mellom ulike null- eller lavutslippsteknologier.

Dette samspillet blir muliggjort gjennom stadig bedre datatekniske metoder og verktøy. Men teknologiutviklingen skaper også nye løsninger, produkter og aktører som endrer markedet og utfordrer de etablerte markedsaktørene.

Norge og Norden integreres i økende grad i dette markedet gjennomminst seks nye mellomlandskabler.

Dermed blir norsk vannkraft  mer og mer en del av det store, europeiske energisamspillet. Europeiske og internasjonale aktører vil samtidig øke sin virksomhet i den norske og nordiske delen av markedet. Og ny forbrukerteknologi – elbiler, solceller, tingenes internett -  er alt på vei inn.

Behov for fleksibilitet
Dette er en utvikling vi ikke bare må tilpasse oss; det er en utvikling vi må delta aktivt i.

Ingen av dere vil bli overrasket over at jeg som vanlig kommer trekkende med mellomlandskabler. Jeg skal bare kort repetere noe av argumentasjonen:

Avkarboniseringen og skepsisen mot atomkraftverk vil redusere disse teknologienes rolle som fundamentet i kraftforsyningen, særlig i Tyskland. Teknologiene som overtar – vind og sol – er ikke særlig regulerbare, selv med støtte av stadig bedre batterier.

NVE har gjort analyser som viser at 500 TWh kull- og kjernekraft skal fases ut i Europa og erstattes av 340 TWh vind- og solkraft og 150 TWh gasskraft frem til 2030.  Det betyr  større behov for fleksible kilder som norsk vannkraft for å sikre en stabil kraftforsyning. Den kan reguleres etter behov,  og ingen annen fornybar teknologi kan levere så mye effekt i et så høyt tempo som vannkraftverk.

Må ta posisjoner i markedet
Gitt at vi går mot et energimarked der vannkraft bare er en av mange teknologier, mener jeg det er viktig at norske kraftselskap går inn og tar posisjoner i markedet. Og vi bør aktivt tar del i utvikling og anvendelse av nye teknologier.

Det forsøker Agder Energi i all beskjedenhet å gjøre. Vi gjør det langs tre hovedakser:

 

  1. - Den ene aksen er et forsknings- og utviklingssamarbeid mellom Agder Energi og Microsoft. Utgangspunktet var de store utfordringene bransjen står overfor med investeringer i nettet. Vi forsøkte å se på dette med nye briller. Da så vi at det er et stort ubrukt potensial for å utnytte eksisterende fleksibilitet til å ta av for makslastene og hindre overbelastning.

- Den andre aksen vi følger er å kjøpe posisjoner i selskap vi mener er strategisk viktige for oss. Gjennom disse kjøpene har vi etablert oss i det tyske markedet, og selger i dag kraftrelatert teknologi, produkter og løsninger for kunder i flere land i Europa.

Gjennom disse engasjementene tar vi posisjoner i tyske, fremtidsrettede selskap. Og den kunnskapen vi får vil bli viktig for oss i utviklingen av det norske energimarkedet fremover.

- Den tredje aksen vi følger er lokal. Vi har startet et samarbeid med Universitetet i Agder der målet er å utvikle dataprogrammer som kan styre vannkraftproduksjonen. Det vi satser på nå er dataprogrammer som selv kan analysere og styre vannkraftproduksjonen på basis av informasjon om meteorologiske forhold, snømengder i fjellet som vil omdannes til smeltevann, flomrisiko, forventet forbruk og forventet pris.

Lignende endringer og prosesser foregår i hele Europa, og viser hva som er på vei inn i energisektoren.

Den politiske og teknologiske utviklingen endrer ikke bare produksjonsmåter, styring og forbruk. Den endrer også aktørene og aktørbildet i markedet. Desentral produksjon der boliger og kontorer spiller en rolle, vil øke. Med økende digitalisering vil store internettselskaper og tech-selskaper uten fysisk leveringsplikt også få en større rolle i strømmarkedet.

Kraftfulle og raske endringer skjer også i store og veletablerte energiselskaper. Dels ser vi hvordan energigiganter som E.ON, RWE og ENGIE skiller ut eller avhender fossilproduksjonen, satser bevisst på fornybarteknologier, intelligent distribusjon og forbruksnære løsninger.

Vi ser også hvordan en rekke store oljeselskap også går inn i fornybarsektoren og i forbruksnære løsninger. Dette er sterke selskapermed evne til strategisk tilpasning, store ressurser til forskning og med stor gjennomføringskraft.

Kompetanse i hele verdikjeden
Det er altså slike selskap norske vannkraftselskaper vil konkurrere med. Jeg er ikke så veldig bekymret for det. De fleste norske energikonsernene har snart 20 års erfaring i kombinasjonen av fornybar produksjon, distribusjon og markedsleveranser. De vertikalt organiserte konsernene i Norge har derfor kompetanse i hele verdikjeden.

Dette er viktig i en tid der samspillet mellom teknologier og hvordan de virker på ulike nivåer i verdikjeden, er hovedretningen i utviklingen av energisektoren. Raskere, kraftigere og mer effektive dataverktøy effektiviserer dette samspillet. Samarbeidende kompetansemiljøer innen produksjon, nett, krafthandel og forbruksmarked blir enda viktigere.

Det er innlysende at vi må delta i denne utviklingen. Vi kommer til å bli parkert på sidelinjen i det fremtidige energimarkedet om vi bare dilter etter og tilpasser oss de rammebetingelsene som europeiske politikk driver frem, kopierer teknologiske løsninger og overlater innovasjonen og erobringer i markedet til andre. Da ender vi opp som underleverandører av vannkraft i en verdikjede der andre tar over de store verdiene.

Avhenger av oss selv
Og så er det jo oppmuntrende å satse i Europa på prosjekter som teknologiutvikling og markedsposisjoner, der innsats og resultater er helt og holdent avhengige av oss selv og våre eiere – og ikke avgjøres av politiske stridigheter rundt mellomlandskabler.

 Eller regulatorisk avmakt, om jeg tør å si det slik…

Kommentarer:

comments powered by Disqus