Look to Denmark, Erna!

Posisjonen som energinasjon i Europa er det industrielt viktigste for Norge i årene fremover. Likevel ligger Danmark et godt stykke foran oss i det nye energimarkedet.

Norge er en energinasjon. Rimelig vannkraft støtter eksportindustrien og sørger for at over 90 prosent av elektrisitetsforbruket i Norge er fornybart. Olje- og gassproduksjonen er en enorm verdiskaper, sammen med en høykompetent leverandørindustri.

Derfor er posisjonen som energinasjon i Europa det industrielt viktigste for Norge i årene fremover. Likevel ligger Danmark et godt stykke foran oss i det nye energimarkedet.

En av de virkelig store endringene i europeisk og internasjonal energiproduksjon er satsingen på havvind. I denne satsingen ser vi at aktørbildet i energimarkedet endrer seg og at det vokser frem industrielle allianser vi ikke kunne forestille oss for ti år siden.

Equinor og britiske SSE Renewables er i gang med utbyggingen av verdens største bunnfaste vindpark, Doggerbank. Det svenske kraftkonsernet Vattenfall kontraherte nylig oljeserviceselskapet Subsea 7 til å levere fundamenter og undersjøiske strømkabler til en stor bunnfast vindpark utenfor Nederland. Det danske eks-oljeselskapet Dong har under sitt nye navn Ørsted erobret 16 prosent av verdensmarkedet for utbygging og drift av bunnfaste havvindparker, og engasjerer en rekke selskaper med erfaring fra oljeservice i sine prosjekter.

Havvind vil endre energimiksen, energimarkedene og leverandørindustrien fundamentalt

Bortsett fra Equinor har ikke Norge engasjert seg nevneverdig i denne utviklingen. Leverandørindustrien i Norge har en økende eksport av havvindteknologi, men er fortsatt konsentrert primært om olje og gass. Det samme gjelder politikken, noe som gjenspeiles i Stortingets ferske krisepakke for oljenæringen. I kraftbransjen vet vi at Norge ikke trenger strøm fra havvind, vi har alt mer enn nok av fornybar energi fra vår egen vannkraft.

Så hvorfor skal vi engasjere oss? Det bør vi fordi utbygging av havvind vil endre energimiksen, energimarkedene og leverandørindustrien fundamentalt.  EUs Green Deal forutsetter at halvparten av Europas energi vil komme fra vindkraft i 2050. Mye vil være fra havvind, særlig fra vindparker i Nordsjøbassenget. Havvind åpner også for en omfattende produksjon av grønn hydrogen, som vil bidra til utslippsfri skipsfart og tungtransport.

Danske aktører ligger langt foran oss

Naturlig reduksjon av olje- og gassproduksjonen fra eksisterende felt og klimapolitiske føringer vil over tid redusere verdiskapingen fra olje og oljeservice. Da blir havvindutbyggingen et enda viktigere marked for den norske leverandørindustrien. Men britiske og danske aktører ligger langt foran oss innen utvikling av og leveranser til bunnfaste havvindparker.

Samtidig bygger planene om omfattende offshore strømproduksjon på flytende havvind. Og akkurat her er Equinor verdensledende fordi selskapet opererer Hywind Scotland, den eneste flytende havvindparken i verden. Den er beskjeden, den leverer strømforbruket til om lag 36 000 forbrukere. Den er likevel  interessant fordi den har dokumentert at det er mulig å bygge mye større flytende havvindparker. Dessuten har Equinor neste flytende havvindprosjekt på beddingen, Hywind Tampen, som skal bidra til fornybar elektrifisering av feltvirksomheten på Snorre og Gullfaks. Det vil gi nye og viktige erfaringer om flytende havvind.

Hywind Tampen får 2.3 milliarder i statlig støtte via Enova. Da støtten ble publisert sa statsminister Erna Solberg at dette «kan bli begynnelsen på et industrieventyr ved at investeringene vi har gjort offshore i over 50 år kan bidra til å løfte oss over i et fornybarsamfunn».

Det tror jeg Erna har rett i. Men regjeringen må se hvilken vei vinden blåser og hva det vil kreve  av myndighetene og aktørene for å få vind i seilene. Et norsk industrieventyr knyttet til havvind er avgjørende for verdiskapingen i hele kyst-Norge, der leverandørindustrien holder til. Derfor må leverandørindustrien selv løfte mulighetene i havvind sterkere enn hittil.

Det er ikke noe poeng i at havvindmøller står og snurrer for seg selv

Det samme gjelder kraftbransjen. Vi må frem i første rekke og alliere oss med leverandørindustrien ikke minst i egen region.  Utbyggingen av havvind forutsetter en omfattende utbygging av undersjøiske kabler. Det er ikke noe poeng i at havvindmøller står og snurrer for seg selv. Elektrisiteten som produseres til havs må transporteres gjennom kabler, mellom vindparkene og land, mellom offshore utvekslingssentraler, såkalte «energiøyer», og mellom land.

Det er i vår interesse. Norsk vannkraft kan få en stadig viktigere rolle i fremtidens energi-Europa, om vi får lov. Vår vannkraft er verdifull støttekraft for vindparker når vinden ikke blåser. Om to år har vi syv undersjøiske mellomlandskabler. De blir en del av en stadig større, undersjøisk infrastruktur for transport og utveksling av fornybar kraft. Vi burde ha flere.

Så til de politiske myndighetene. Den danske regjeringen annonserte 20 mai en omfattende satsing på havvind, med bygging av to «energiøyer» med en kostnadsramme opp mot 400 milliarder norske kroner, den største infrastruktursatsningen i dansk historie. Her hjemme krangler politikerne om vi i det hele tatt har en havvindstrategi.

Look to Denmark, Erna!