Klimafiendtlig kabelpopulisme

Man skulle tro alle i vår tid ville applaudere et klimaløft for millioner av mennesker. At større verdiskaping i en av Norges viktigste næringer ville få entusiastisk støtte fra et samlet Storting.

Men nei. I stedet er mellomlandskabelen NorthConnect, som nå er under konsesjonsbehandling, blitt hatobjekt på en ideologisk slagmark.

La meg si litt om hva NorthConnect er og ikke er, fordi agitasjonen mot prosjektet i det store og hele er bygget på bevisste feilfremstillinger:

Vi kan selge strøm fra vannkraft når det er fornuftig, og importere strøm fra vindkraft når det er fornuftig.

NorthConnect er ikke en eksportkabel, slik Rødt og Senterpartiet sier. Den er en utvekslingsforbindelse for elektrisitet mellom Norge og Skottland, der strøm vil gå begge veier etter behov. Vi kan selge strøm fra vannkraft når det er fornuftig, og importere strøm fra vindkraft når det er fornuftig. I Skottland produserer vindparker årlig om lag 20 TWh, som er mer enn halvparten av den totale kraftproduksjonen på vel 36 TWh.

NorthConnect er et stort klimaløft, i motsetning til hva kritikerne påstår. Som kjent kan ikke strøm lagres i særlig grad. Når vinden ikke blåser, blir vindkraft i Storbritannia og Europa erstattet med kraft fra fossile kilder eller kjernekraftanlegg. Gjennom NorthConnect kan skotske vindparker i stedet støttes av norsk vannkraft. Slik kan vi bidra til at nær 10 millioner mennesker i Storbritannia får ren strøm. Det er nær 15 prosent av Storbritannias befolkning. NorthConnect kan, ifølge den britiske nettoperatøren National Grid, kutte om lag 2 millioner tonn CO2 i Storbritannia. Det tilsvarer like mye som utslippene fra èn million personbiler, ca. 40 % av den norske privatbilparken, hvert eneste år. Det er nesten tre ganger så mye som den feirede CO2-effekten ved elektrifisering av Johan Sverdrup-feltet.

Det er ingen private eiere i NorthConnect.

NorthConnect er heller ikke en «privat kabel» som stjeler verdier fra fellesskapets ressurser, slik det ofte hevdes. Prosjektet tilhører tre norske regionale kraftkonsern, som alle er heleid av offentlige aktører. I tillegg er Vattenfall, som eies av den svenske staten, på eiersiden. Det er ingen private eiere i NorthConnect. Dertil er Statnett invitert inn som eier, noe også et flertall i Stortinget ønsker. Med eller uten Statnett på eiersiden er det altså fellesskapet som tilføres de verdier dagens eiere vil skape.

NorthConnect vil definitivt ikke «støvsuge Vestlandet for kraft» på bekostning av norsk industri, slik Bjørnar Moxnes i Rødt sier. Vannkraft er ikke en begrenset lagervare som blir «støvsugd» eller utsolgt. Vannkraft produseres hele tiden. Periodisk kan vi ha lav magasinfylling, men det skyldes ikke krafteksport. Det skyldes kombinasjon av tørrår og kalde vintre, og da har vi heldigvis mellomlandskabler som gjør at vi kan importere kraften vi mangler. Det har selvsagt aldri skjedd, og vil aldri skje, at noen har sagt nei til industrikraftavtaler av mangel på kraft. Det er mer enn nok kraft til alle hos de norske kraftselskapene og i kraftmarkedet vi er en del av.

Så hevdes det at NorthConnect vil importere et britisk prisnivå på strøm, og det vil ta knekken på store deler av norsk kraftintensiv industri. Nå vet kanskje ikke kritikerne at denne industrien normalt har langsiktige industrikraftavtaler, og dessuten fritaks- og kompensasjonsordninger som gjør industrien mindre utsatt for svingninger i kraftprisene.

Vi ønsker selvsagt mer industri, ikke mindre.

La meg minne om at den norske kraftbransjen er en av Norges viktigste næringer. Den er fastlands-Norges største brutto verdiskaper og sysselsetter om lag 20 000 mennesker. Et av våre største markeder er industribedrifter som bruker mye kraft. De avtar om lag en tredel av kraftbransjens produksjon. At politikere på Stortinget påstår at vi går inn for å rasere våre største kunder ved å arbeide for kraftutveksling, er pinlig populisme. Vi ønsker selvsagt mer industri, ikke mindre.

Tilknytningen til Europa betyr noe for strømprisene i Norge. Vi er alt i dag knyttet til det europeiske energimarkedet gjennom fem undersjøiske kabler, og flere kommer. Det betyr at svingninger i europeiske strømpriser påvirker oss. For eksempel vil høyere priser på CO2-kvoter slå inn, og slik sett importerer vi effekten av en vellykket europeisk klimapolitikk. På den annen side publiserte NVE i 2018 en analyse som viste at uten mellomlandskabler ville strømprisen i Norge vært to-tre ganger høyere om vinteren.

Debattene om energipolitikk generelt og mellomlandskabler spesielt er relevante og legitime. Men de må foregå med utgangspunkt i fakta, ikke i ideologisk drevne konspirasjonsteorier eller som arena for EØS-motstand.