Klimatiske og samfunnsmessige vippepunkter; hvordan kan de siste motvirke det første?

Illustrasjonsbilde: Shutterstock
Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Vi må innse at vi bor på en planet som har sine grenser, og det er disse grensene som må diktere spillerommet for økonomien – ikke omvendt.

Dag O. Hessen

Professor i Biovitenskap ved UiO og leder av Center for Biogeochemistry in the Anthropocene (CBA)

 

Verden er nå på vei inn i Antropocen, menneskets tidsalder, kjennetegnet ved at vi har satt vårt foravtrykk på planeten, atmosfæren inkludert, på en måte som er nesten ufattelig. Det er mye godt å si om mennesket, men vi har blitt for mange og for flinke på en måte som kan underminere livsgrunnlaget for kommende slekter av Homo sapiens og de millioner av andre arter vi deler planeten med. Det betyr ikke at verden går under, heller ikke menneskeheten, men vi står ved et vendepunkt. I flere generasjoner har vi vent oss til at verden går framover, levestandarden blir bedre, kjøpekraften øker og så videre. Samtidig har det gitt en forventning om at denne linjen kan fortsette, men det kan den ikke. I alle fall ikke en vekst som bidrar til økende nivåer av CO2 og stadig reduksjon av natur. For dette dreier seg ikke bare om CO2, men også om tap av natur – natur som vi er avhengig av både for tilgang til mat og vann, og denne naturen tar også hånd om halvparten av våre CO2-utslipp.

Vi nærmer oss en situasjon hvor vi kan oppleve selvforsterkende tilbakekoblinger i klimasystemene, og i verste fall kan havstrømmer, isdekke, breer, skoger (som Amazonas), og permafrost også nå vippepunkter hvor de går over i en annen, uønsket tilstand.

Vissheten om dette bør i seg selv trigge politiske, samfunnsmessige, teknologiske og økonomiske endringer, eventuelt vippepunkter, som kan motvirke de klimatiske og økologiske vippepunktene. Dette har vi visst og snakket om lenge, men som med så mye annet er det enklere sagt enn gjort. I 1987 var hovedbudskapet fra Brundtlandkommisjonens rapport (Our Common Future), at «det må en kursendring til». Det var hverken første eller siste gang dette ble slått fast, med bakgrunn i klodens alarmerende miljøutvikling, men det politiske styringsprinsippet både her hjemme og ellers i verden har vært «stø kurs».

Dette skismaet mellom stø kurs og kursendring har så lang gått i favør av førstnevnte fordi det nå en gang er lettere å snakke om kursendring enn å endre en fossilt basert vekstøkonomi. Allikevel har det skjedd en merkbar holdningsendring de senere årene. Miljø er blitt integrert i politiske prosesser og det er helt ny vilje til å tenke grønt og annerledes i alt fra tungindustrien til finansbransjen. 2019 ble et slags vendepunkt i oppmerksomhet om miljøproblemer, dels på grunn av flere alarmerende IPCC-rapporter, dels katalysert av Greta Thunberg. 2020 skulle bli handlingens år – så kom korona. Jeg utga boka «Verden på vippepunktet» samtidig som korona kastet seg over verden. Et naturlig siste kapittel ville drøftet om pandemien kunne representere det ultimate vippepunktet i retning av den påkrevde kursendringen

Det store spørsmålet er naturligvis om pandemien vil forsinke overgangen til den nye – en overgang som uansett må komme, eller om det er et slags ultimat vippepunkt i riktig retning. Finanskrisen i 2008 ble for mange en tapt mulighet til å tenke nytt fordi det eneste verktøyet i verktøykassa var «løp og kjøp» for å få hjulene i gang igjen. Vi er i en helt annen situasjon nå både når det gjelder alvoret i miljøsituasjonen og tilgang til ny teknologi. Samtidig er den økonomiske situasjonen verre nå enn i 2008, og mye risikovillig kapital har forsvunnet fra verdens børser. Når maskineriet skal fyres opp igjen post-korona kan det hende at en skadeskutt økonomi vil velge de billigste, fossile og naturødeleggende redskapene. Det er en slags 50:50 situasjon, som i slike vippepunktsituasjoner gjerne fremstilles som en kule balanserende på en topp mellom to bassenger. Den kan vippe tilbake, eller over i det nye – om den hjelpes med en dytt i riktig retning. Dette er ikke minst synliggjort i den hjemlige debatten der økonomiske incentiver til grønne tiltak totalt overskygges av støtteordninger til fossilindustrien. Argumentet er igjen at vi trenger en vital oljenæring i alle ledd for å finansiere «det grønne skiftet», men er ikke det som å gi alkoholikeren en flaske for å styrke seg til avvenningen?

Verdens utvikling etter korona dreier seg ikke bare om hva Kina, India eller USA gjør (selv om dette udiskutabelt er avgjørende), men hvordan verdenssamfunnet responderer – også Norge.

Og siden dette er snakk om en raskere overgang til et samfunn vi uansett må over til, så er ikke dette bare et spørsmål om forsakelser, men også innovasjon og forretningsideer – selv om vi må gjennom en flaskehals. Norge er dessuten ikke å en så beskjeden aktør som vi framstiller oss som, når det er bekvemt. Vi er en betydelig oljeprodusent og vi har fortsatt, ufortjent eller ei, et rykte som miljøpolitisk fyrlykt. Vi har også statlig fond som blir lagt merke til. Kanskje er ikke dette tiden for å argumentere for mer strategisk («politisk») bruk av oljefondet til miljøet og framtidens beste – eller kanskje er det nettopp det.

Det er mulig å gi noen sannsynlige svar på hvordan Norge vil se på den andre siden av tunellen. Dagens epidemi er katalysert av tette befolkninger og vår frenetiske reisevirksomhet, og sånn sett er det en skjebnens ironi at flybransjen, som mer enn noen har bidratt til virusets spredning, også er den som blir først og hardest rammet. Vi tester alle ut nye elektroniske møteplasser, og erkjenner at det faktisk fungerer. Om vi tar denne lærdommen med oss inn i post-koronaens tid, så vil det spare oss for mye reising, stress, grytidlige flyturer med sene hjemkomster – og gi oss mer tid. Og kanskje kan vi lære å sette mer pris også på langsom tid – mange har gjenoppdaget nærnaturen og fått oppleve våren som ellers renner ut som sand mellom fingrene i en hektisk hverdag. Vi har fått et glimt av det Arne Næss kalte «det rike liv med enkle midler», men om det blir med glimtet eller noe mer varig gjenstår å se. Det er mulig at økonomisk resesjon tvinger oss til et enklere liv, og da gjelder det å minne hverandre om at de viktigste og mest meningsgivende tingene i livet faktisk er CO2-frie.

Det er også viktig å minne om at vi i 2020 ligger an til å få tidenes høyeste nivå av CO2 i atmosfæren – nær 415 ppm. Dette til tross for en antatt 6 % nedgang i CO2-utslippene i år, takket være korona, fordi det er en systemtreghet også når det gjelder CO2. Vi må faktisk ha 6-8 % nedgang årlig fram til 2050 for å nå målene i Parisavtalen, og det kan derfor ikke sies sterkt nok at 2020 må være starten på selveste kursendringen, den vi har snakket om i over 30 år. Det er viktig at dette «selges inn» som et positivt budskap, det innebærer ikke et nei til framtiden, snarere motsatt. Det er en raskere overgang til en teknologismart, resirkulerende, men også mindre forbruksbasert samfunn som vi uansett skal til. Det ligger også forretningsmuligheter her for de som leder løpet...

Et viktig sluttpoeng her er at vi så langt har latt økonomiske hensyn legge føringen, så har vi tillatt oss «så mye økologi» som økonomien har gitt rom for. Natur har vært en salderingspost, og himmel og hav har vært betraktet som uendelige («the solution to pollution is dilution»). Vi må innse at vi bor på en planet som har sine grenser, og de er disse grensene som må diktere spillerommet for økonomien – ikke omvendt.