Historien om Vest-Agder Energiverk

I 1920 etablerte fylkestinget i Vest-Agder et kraftselskap som skulle gi lys og varme til folket. Les historien om Vest-Agder Energiverk.

Fra Oddernes kraftstasjon. Elektrisitetsverket i Oddernes møtte sterk konkurranse fra Kristiansands elektrisitetsverk.   Dammene ved Nåvatn ble bygd i første halvdel av andre verdenskrig. Ingeniør Chr. F. Grøner pønsket ut den særpregede konstruksjonen.   Dimensjonene på delene til rørgata på Skjerka var store.   Overvann ved Skjerkevann tidlig på 1930-tallet.   Fra arbeidet med Langevassdammen i 1952.   Juvannsdammen under byggingen på 50-tallet. Den 400 meter lange og 45 meter høye dammen var VAEs største til da.

Vest-Agder Elektrisitetsverk (VAE) ble etablert i januar 1920. Selskapets mål var å bringe lys og varme til hele fylket, basert på tanken om at ”sosiale goder skal komme alle til gode”.

Selskapet fikk slite fra første stund. 20-årenes økonomiske krakk rammet også VAE. Det som ble etablert som et ”solidaritetsverk” ble i stedet et ”industriverk”. Strømmen ble solgt til bedrifter som hadde penger til å betale. Først i 1940-50 årene kom ekspansjonen og en hektisk utbyggingsperiode.

På et ekstraordinært fylkestingsmøte i 1920 ble det vedtatt – med 34 mot tre stemmer – at fylket skulle ha sitt eget kraftverk. Meningen var at alle husstander skulle få strøm, og det ble fra talerstolen hevdet at kraftforsyning måtte sees på som en samfunnssak. Tre år etter etableringen ble Johan Andresen utnevnt som selskapets første administrerende direktør. Han satt i sjefsstolen fram til 1957.

VAE startet med god tro på fremtiden. Selskapet overtok etablerte bygdekraftverk, kjøpte opp vannfallsrettigheter og bygde ut et omfattende ledningsnett. Ved utgangen av 1922 var det bygd ut et høyspentnett på vel 850 kilometer og om lag 750 kilometer med lavspentlinjer – til en totalkostnad av 15,8 millioner kroner.

Men 20-årene ble tøffe. VAE solgte langt mindre strøm enn antatt. Først i 1930 kom vendepunktet, da VAE fikk en kontrakt med Fiskaa Verk. Flere industribedrifter ble kunder, og totalsalget skjøt fart. Rivalen, KEV, ble også mindre fiendtlig innstilt og de to begynte så smått å samarbeide.

Det ble tidlig bestemt at hovedkraftanlegget skulle være Skjerka i Åseral, og herfra skulle det føres ledningsnett helt fram til forbrukerne. Utbyggingen drøyde til 1931 og lille julaften året etter var Skjerka kraftstasjon i drift.

Utbyggingen av Finså kraftstasjon var også et resultat av Andresens kongstanke: Strøm til alle. Stasjonen ble bygd for å forsyne Tonstad og Øvre Sirdal med kraft. Disse to bygdene hadde ingen forbindelse til resten av fylkesnettet.

Tross gode intensjoner gikk det smått med å realisere strømprosjektene. Den spredte bosettingen gjorde det komplisert. I 1939 manglet fortsatt fire av ti gårdsbruk i fylket strøm.

Økonomisk var VAE inne i en god periode før tyskerne okkuperte Norge. Krigen førte til stor frykt for ødeleggelser, men hovedkraftstasjonen Skjerka kom uskadd gjennom krigsårene. Som så mange andre kraftselskap, økte VAE kraftforsyningene under krigen. Tyskere var avhengig av VAE sin kraft – og dermed ble selskapet en viktig brikke i krigsspillet. VAE måtte adlyde tyskere, men likte det svært dårlig.

Strømforbruket økte under krigen. 2000 nye abonnenter kom til i løpet av krigsårene – en økning på 25 prosent. I tillegg til at det strømmet på med kunder, kjøpte også hver enkelt mer strøm. Da okkupasjonen var over, var det så å si slutt på VAEs røde tall.

Etterkrigstiden var preget av hektisk utbyggingsaktivitet. Flere kraftverk ble bygd og det ble brukt mye penger på ledningsnett. VAE ble også interkommunalt andelslag og kjøpte opp flere lokale el-verk og sikret seg dermed nye kunder.

Ved utgangen av 1958 nærmet VAE seg målet om strøm til alle. Da var det kun 585 strømløse innbyggere i fylket. Men alt var langt fra bra: Tidlig etablerte nett trengte sårt vedlikehold og slikt arbeid var lite lønnsomt for VAE. Fraflyttingen fra indre bygder begynte og el-verket som lovet strøm til alle, fikk noe av skylden.

Samarbeidet om å bygge Sira Kvina kraftstasjon ble neste løft for VAE, som fikk en eierandel på 12 prosent. Etter heftige diskusjoner både om utbygging og hvem som skulle gjøre det, gikk startskuddet. 800-900 menn var i sving med første byggetrinn i 1965.

Sira Kvina-utbyggingen skapte grunnlaget for om lag 1000 industriarbeidsplasser i vestfylket. Lista Aluminium og Tinfos Jernverk var to av de store bedriftene og gode kunder av VAE. Etter denne utbyggingen ble det sagt: ”Industrien er avhengig av VAE og VAE er avhengig av industrien”. På 1970-tallet ble 70 prosent av VAEs kraft levert til industrielle storkunder.

Slutten av 60-tallet ble også på andre måter en ny tid for selskapet. Postgiro overtok for betaling til driftssekretærer på skolehusene. Radiosamband ble utbygd og dataen overtok mye arbeid.

Sikkerhet ble også en viktig sak for VAE som – i likhet med andre – hadde alvorlige arbeidsuhell på kraftanleggene. Under Sira Kvina-utbyggingen ble det fortalt at det kun var fem dødsulykker. Først på 70-tallet begynte arbeidere å bruke sikkerhetsutstyr som hjelm.

Energiøkonomiseringsarbeidet, kjent som enøk, startet på 80-tallet. 20-tallets jobb med å få kunder til å bruke mer strøm var snudd. Nå ble det gitt gode råd for å redusere strømforbruket.

VAE jobbet med ulike alternative energikilder, som for eksempel vindkraft og solenergi, og ble omdefinert fra elektrisitetsverk til energiverk.

1. januar 1991 kom energiloven som åpnet for fri konkurranse. Selskapene kunne kapre nye kunder og samtidig gjaldt det å holde på dem de hadde. Fri konkurranse førte blant annet til at VAE gikk sammen med Aust-Agder Kraftverk, Skienfjordens kommunale kraftselskap og KEV. Selskapet fikk navnet Sørkraft (senere Interkraft), men havarerte i 1999.

VAE klarte svært godt å tilpasse seg det nye markedet og fikk flere store kunder utenfor fylkesgrensene, deriblant NRK, Rema 1000-kjeden og Universitetet i Bergen.

På denne tiden var det også eierstrid i selskapet. Diskusjonen kom som en følge av spørsmålet om VAE skulle bli et aksjeselskap og hvor mye hver av de 15 eierkommunene skulle eie. Det endte med at VAE ble et DA og datterselskapene AS-er.

Selv om VAE klarte seg godt alene, var selskapet positivt til fusjon med Kristiansand Energiverk og Aust-Agder Energi. Det skjedde sommeren 2000 – og VAE fikk en eierandel på 38,7 prosent.