Historien om Kristiansand Energiverk

En novemberdag i 1900 kom Kringsjå Kraftverk i drift som den første kraftstasjonen i Kristiansand. Les historien om Kristiansand Energiverk.

Kringsjå kraftverk var Kristiansands første.   Fra maskinhallen på Kringsjå på 1920-tallet.   I 1921 la KEV sjøkabel til Flekkerøy.   Nomeland kraftstasjon lå majestetisk til i landskapet.   Hesten var fortsatt i bruk på Ivelandsanlegget i 1946.   Turbinhallen på Nomeland kraftstasjon før krigen.

Kristiansands energiverk, det private Aktieselskapet Kristianssands Fossefald og Elektricitetsværk, ble etablert 21. november 1900. I 100 år leverte selskapet strøm til byens befolkning. Det ble 100 år med utbygging av kraftstasjoner, magasiner, overføringslinjer, transformatorstasjoner og fordelingsnett. Hundre år med gleder, men også noen frustrasjoner.

God lønnsomhet har vært som en rød tråd gjennom selskapets historie – bare avbrutt av mindre gode perioder. Kristiansand kommunes el-verk var et elektrisk eventyr helt frem til fusjonen med Aust-Agder Energi og Vest-Agder Energiverk i 2000.

Sørlandets hovedstad var ikkeførst med å få sitt eget el-verk. Byen var 15 år bak Skien – som fikk Norges første. Hammerfest, Oslo og Tromsø var også før Kristiansand.

Kanskje ikke så rart at en tenkte seg nøye om; for da de første kraftutbyggerne i 1890-årene begynte å utnytte fossefallene i Otras nedre del, var ikke begeistringen stor. Innbyggere fryktet for elvas fremtid. Til tross for dette ble Kringsjå Kraftverk bygd og satt i drift 21. november 1900 – etter 16 måneders byggetid. Kristiansands første elektrisitetsverk, ledet av skipsreder Thv. Heistein, var et faktum.

Etter to år hadde selskapet 651 abonnenter og i 1913 var tallet økt til 2519. Produksjonen økte også jevnt – i 1908 ble det solgt vel 16 millioner kilowattimer i Kristiansand. Frem til midten av 20-tallet var det gjennomsnittelig en årlig vekst på ti prosent.

Men selv med stadig økning i produksjonen, var det ikke tilstrekkelig med kraft for å møte byens kraftbehov da kommunen overtok i 1914. Nye utbygginger var nødvendig og kommunen kjøpte raskt rettigheter i flere vannfall. Utbyggingen av Nomelandsfossen startet i 1916 og i perioden 1920-22 kom kraftstasjonen i drift. Anleggskostnadene ble tre ganger så høye som planlagt.

KEV gikk inn i en vanskelig periode  og kjempet blant annet mot det nyetablerte Vest-Agder Elektrisitetsverk (VAE). De to selskapene var rivaler i mellomkrigstiden da de kjempet om forsyningsområdene. Forholdet mellom selskapene må karakteriseres som spenningsfylt og til tider nesten fiendtlig. Flere ganger la VAE kjepper i hjulene for KEVs planer om utbygging. VAE klarte å hindre utbygging av Steinsfossen og hindret at KEV fikk konsesjon for Ivelandsutbyggingen.

Også kampen om kundene var hard.KEV solgte halvparten så mye strøm som de kunne produsere. Mange brukte fortsatt gass og kull.1920-tallet er kalt Opplysningstiden. Det ble reklamert for det elektriske husholdet, men reklamen hjalp lite og strømforbruket stagnerte. Først på 50-tallet kom den virkelige elektrifiseringen av hjemmene. Da fikk kokeplater, vaskemaskiner, støvsugere og varmeovner innpass og strømforbruket steg kraftig.

I mellomtiden ble Falconbridge Nikkelverk KEVs redning. Bedriften etablerte seg i Kristiansand i 1929 og ble energiverkets største kunde – og forble det frem til fusjonen i 2000.

Samtidig som Falconbridge kom som en gavepakke, strømmet det på med nye kunder til selskapet. Ved inngangen av 30-årene var ikke lenger elektrisk lys sett på som et luksusprodukt, men et nødvendig gode.

Krigen fikk få negative konsekvenser for KEV. Det var stor frykt for at okkupasjonsmakten skulle ødelegge kraftstasjoner. Men kraftforsyninger var krigsviktig og dermed ble KEV en ufrivillig maktfaktor under 2. verdenskrig. Salget til tyskerne var en gullgruve.

Den økonomiske oppturen som startet under krigen fortsatte da freden kom. KEV gikk med overskudd og det kommunale selskapet var raust og subsidierte kunder med dårlig råd.Samarbeid ble et stikkord etter krigen. I 1952 inngikk AAK, Vestfold Kraftselskap (VK) og KEV en samarbeidsavtale. Fem år senere stiftet de Interesseselskapet Øvre Otra, hvor KEV fikk en eierandel på 37,9 prosent. Hydro-avtalen er en annen stor samarbeidsavtale, som blant annet bidro til at I/S Øvre Otras kraftstasjon kom i drift.

Mange ønsket en fusjon med VAE, men det ble det aldri noe av. På 50-tallet var det minimal motstand mot å legge elver og bekker i rør. Utbyggere fikk så godt som helt frie tøyler. Først opp mot 70-tallet kom en viss skepsis mot kraftutbygging. Det første store nederlaget kom da det ble nei til utbygging av Bykildammen i Øvre Setesdal.

En rekke utbygginger fant sted i Setesdal fra 1950-årene og først da magasinet i Urar stod klart i 1997 var en utbyggingsepoke slutt. Otra var så å si totalregulert.

KEV stod imidlertid overfor nye utfordringer. I 1991 kom den nye energiloven, som åpnet for fri konkurranse. AAK, VAE, Skienfjordens kommunale kraftselskap og KEV som gikk sammen for å kunne selge strøm til større kunder. Selskapet fikk navnet Sørkraft (siden Interkraft), men havarte i 1999.

Nå gjaldt det å holde på kundene, som fritt kunne velge strømleverandør. I 1993 begynte KEV med krafthandel over børs og i 1997 ble det aksjeselskap.

Konkurransen i markedet ble stadig hardere. Flere omstillinger måtte til og som et ledd i tilpasningen til det nye kraftmarkedet, fusjonerte Kristiansand Energiverk med Aust-Agder Energi og Vest-Agder Energiverk. Agder Energi var en realitet 30. juni 2000. Kristiansand Energiverk hadde da en markedsandel på 85 prosent i Kristiansand og var verdsatt til 4,6 milliarder kroner.